Tag Archives: psykiatri

Du må se denne

Standard

 

Dette var virkelig sårt å se….det gjorde vondt i hele kroppen! hvordan noen / eller et system, kan være bygd opp denne måten, og klare å overse noe så vesentlig som menneskeverd…

Jeg husker å den følelsen av ‘en Lone’ i sitt liv….
Det er et magisk øyeblikk det ikke går an å sett ord på…

Det har vært flere ‘Lone’ ….

 

Jeg savner »min lone» …

Jeg Står Ikke Alene…

Standard

Det var plutselig søndag igjen…

merkelig nok…

Tiden flyr fra meg…selv om den også står stille…

 

Jeg har hatt en kjempe fin helg! Det har vært kjempe koselig å være på besøk hos familien 🙂
Vi har bare kost oss, og sett på tv og spist god mat og ja…bare vært litt ‘familie’ 🙂

På fredag møtte jeg igjen en gammel kollega av meg, som jeg ikke hadde sett siden Februar! 😮
Det var utrolig koselig!!! vi trasket litt rundt på senteret, også tok vi en kaffe på baracoa, før vi trasket litt mer på senteret, før hun kjørte meg hjem. Det var godt å se henne igjen…klemme henne…snakke med henne…bare være med henne….
Jeg savner deg så utrolig mye, savner å prate med deg, savner å le med deg, og gråte med deg!
Husk at jeg tenker på deg selv om jeg ikke er der! ❤

 

Ellers har værgudene ikke helt på god siden denne helgen, så vi har holdt oss inne for det meste hele helgen!!! Men været skal ikke sette en demper for kosen!! Vi har hatt det kjempe koselig selv om været ute tilsier noe annet :p

 

Nå sitter jeg igjen på toget, og det er egentlig greit…..
Jeg liker egentlig litt denne stunden på toget, på vei hjem! Det gir meg tid til å gjøre unna alt jeg føler ‘trang’ til å gjøre, før jeg kommer hjem, slik at jeg kan faktisk SLAPPE AV da jeg kommer hjem.
Som foreksempel å blogge, eller lese alle bloggene jeg ikke har fått lest i løpet av helgen.
Akkurat nå så vil ikke nette på toget samarbeide, så jeg får ikke lest blogger akkurat nå…men jeg kan likevel blogge…eller hvertfall skrive, også bare kopiere det inn i bloggen da nette bestemmer seg for å være grei igjen 🙂

 

Det er mange tanker som baller på seg, når jeg har vært borte fra bloggen, eller borte fra mitt eget hode så lenge :p Hele fire dager, uten å sitte å tenke, det er lenge!! det er godt!!! jeg kjenner ikke savnet da jeg sitter der og ser på tv og glemmer alt om alt!!! men så fort jeg kom på toget, og plutselig er alene, eller i et miljø med mindre ytre stimuli og inntrykk, da får jeg plutselig tid til å reflekter, og da får jeg mye å reflektere over….

 

Jeg vet at du leser bloggen, og sikkert vil mene det ene og det andre om det jeg sier, men det får du bare gjøre, så får jeg mene det jeg mener….

 

Det var godt/vondt å snakke sammen….jeg har holdt på mange ord jeg nå kjente jeg ikke maktet å holde på lengre….Og det tror jeg også du følte….
Det løste ikke problemet, eller situasjonen, men det blir vel å ha litt for høye forventninger også…En samtale eller 10 vil ikke løse det….eller gjøre det enklere for noen….det vil ta fler samtaler, og det vil absolutt ta tid!!

Men jeg følte at vi nå hvertfall har gjort oss ‘kjent’ med ‘elefanten’ i rommet….

Jeg føler hvertfall jeg nå ser og forstår familiens side av saken litt mer…og at jeg ser hvor det kanskje har sviktet på noen måter….
Jeg kan se nå, hva jeg bør kanskje være flinkere til å gjøre, om jeg ønsker forståelse eller noe som helst…

En ting er at jeg siden sommeren, har distansert meg veldig fra familien….For det har jeg gjort…bevisst….og det er flere grunner til at jeg følte for å gjøre det….og det har hjulpet meg på mange måter i høst…det har vært deilig å slippe å forholde meg til dem…slippe å måtte forholde meg til dem som ‘pårørende’…det er en egoistisk handling, fra min side…veldig egoistisk kanskje?

Men i høst har jeg (trodd) at det har vært det riktige, og det jeg trenger og hatt det faktisk bedre med meg selv, da jeg har holdt dem så på avstand…

Men jeg glemmer kanskje at det er ikke bare meg midt opp i dette….det er jo andre rundt meg…familien som er langt unna, og så klart lurer på hva som skjer…

Det har liksom ikke helt gått inn det…jeg har liksom ikke tenkt det….liksom ikke falt meg inn at kanskje familien min bryr seg om meg??At det er kanskje noen som faktisk bryr seg….

Men jeg synes alltid det er vanskelig å forstå det, og akseptere det…det er ikke bare med dem, men med alle…
Det å stole på at noen virkelig ønsker meg noe godt? Eller bryr seg…

For det meste blir jeg møtt med frustrasjon og sinne, eller fortvilelse som eskalerer til sinne….Og det er vanskelig å skulle forstå at det kanskje egentlig betyr de er glad i meg….For meg blir det liksom feil…å bli sint på meg, for at jeg ikke snakker, men også sint når jeg snakker?

Jeg prøver minne meg selv på at det bare betyr de faktisk bryr seg, men det er vanskeligere enn man skulle tro, å prøve å tro på det!

 

Den siste tiden har jeg distansert meg, og ikke ønsket å involvere noen….for at da kan jeg bruker all energien på meg selv, for å faktisk komme meg opp vær morgen….Men det vil ingen noengang forstå…jeg forstår det ikke selv…

Men det er veldig vondt å vanskelig å prøve å fortelle noen som skal stå deg nær, at du faktisk ikke har det bra…at du har det vondt…og egentlig har hatt det vondt i mange år…..det er så utrolig komplisert og går så langt tilbake i tid hvor jeg ikke engang forstår selv….Det er mye jeg ikke kan stå for selv…men det er mye jeg kan stå for selv også….og det står jeg faen meg for!!!

Men å prøve å fortelle noen som har oppfattet deg som glad, og oppegående, og tilsynelatende har det bra, at egentlig har du ønsket å ende det hele, i flere år…det er ingen lett ting å gjøre…

Det er sårende, samtidig som det gjør en selv bevist på hvordan man egentlig har følt seg…

Å si det høyt, er skummelt….å tenke det stille for seg selv, er mindre skummelt…nesten som da er det ikke sant liksom…men så sier man noen av sine tanker ut høyt, og da blir det plutselig skummelt og virkelig!!

 

Det er som jeg har gjort hele livet, skjermet meg fra vonde ting….Det har jeg gjort nå også…
Jeg synes det grusomt vondt å snakke om det med familien, så derfor har jeg distansert meg fra dem, slik at jeg slipper det…nok en gang en mestrings strategi, for å overleve…

Men som alle andre ting jeg har fortrengt, eller prøvd å glemme, så kommer det bare tilbake å biter deg i halen….

MEN

men jeg er på vei til å face all my fears!!! men jeg er utolmodig, og alle andre rundt meg er utolmodig, og helst skulle det skjedd i går, men slik er det ikke…

Jeg går å venter….venter på å komme inn….Det betyr ikke at jeg driver dank og lever det glade liv, og skylder på at jeg venter på noe, så derfor kan jeg ikke starte med noe annet….

Det er overhodet ikke det jeg driver med!!!

Jeg forventer heller ikke at alle eller noen skal forstå hvor mye jeg egentlig jobber med meg selv hver dag, og hvor krevende det er for meg å reise meg opp hver morgen for å svelge det ene og det andre, som faktisk skal gjøre at jeg holder ut en dag til i dette som folk kaller livet….

Hverdag må jeg først minne meg selv på hvorfor jeg gjør dette….er det for meg, eller for andre?….jeg har omsider lagt bort den tanken om at jeg lever for andre, for det hadde ikke gått lengre….så nå må jeg prøve å minne meg selv på hvorfor jeg ønsker å stå opp i morgen også…Det er faen ikke noe lett jobb!!! det er helt forferdelig vanskelig å prøve å finne en grunn til å leve, når man ikke vil….finne en unnskylding for å forsette nesten…

Men jeg holder fast i livets taue, med begge hender, og skal ikke slippe ennå…selv om jeg utallige ganger ønsker å slippe….

Ja, jeg kan si at livet går rette veien, og alt ser så lyst å flott ut, og alt det der….Men verken du, eller jeg tror på det!!!

Nå skulle ikke dette innlegget bli så dystert, som det har blitt, men samtidig så synes jeg det er viktig å være ærlig både med dere, og ikke minst med meg selv!!! det er ikke vits å lyve!!! for det går jo bare utover meg selv!!

Det er ikke dermed sagt at jeg skal endre holdning, og bare tenke på alt det mørke, og hva jeg egentlig føler på innsiden, og rett og slett drukne meg selv i depresjonen, for det er heller ingen løsning!!! det har vi prøvd på før, og det har vi erfart hvordan gikk…

 

Jeg er så forvirret og sliten at jeg vet liksom ikke hva jeg verken sier, tenker, eller ønsker lengre!!!!

Det er bare et stort rot i hode uten noen form, eller kontrast….

Ingen tanker som er sterkere enn andre, eller mer tydelig….Ingen som skiller seg ut i mengden…Alle er like viktig, og uviktig…

Jeg klarer ikke sortere dem!! hva som er viktig, hva som er uviktig…hva som er sant…hva som er usant…

Hva som er virkelighet, hva som er så langt unna virkeligheten som det kan forblitt….

Ingen grupper, eller koloner, jeg kan putte noen i…

 

Crap, nå har jeg snakket meg rundt i en stor krussedull føler jeg, ingenting make sense nå…

Litt forstyrret av alt som skjer rundt meg på toget, samtidig som det er så helvetes mange tanker i hodet, at jeg får ikke tenkt ferdig en tanke før neste begynner, eller popper inn og avbryter….

 

Men konklusjonen av alt dette babblet, er noe i duren av:

 

  • Selv om det kan virke helt absurd og uvirkelig for utenforstående, at å delta på en samtalegruppe, eller trene en time en dag, kan slite meg ut, så for dere tenke det, men hold det for dere selv!!! det er ikke noe hjelp i å fortelle meg at dere synes det er absurd å bli sliten av enkle aktiviteter….Det er utvilsomt slitsomt å være i mitt hodet….
  • Jeg forventer ingen full forstålelse fra noen, og jeg skal slutte å forlange eller klage over at ingen forstår, da jeg faktisk ikke gir folk mulighet til å forstå…Jeg skjønner jo at ingen er tankelesere,…SÅ om jeg holder noen på avstand, så skal jeg ikke bli oppgitt eller fortvilet og sint, om dere ikke forstår…Men om jeg velger å dele mer med noen, så forventer jeg at man prøver å forstå!! ikke i morgen, ikke neste uke…men over tid!!!
  • bli flinkere til å være ærlig med meg selv!!! ikke lyve og pynte på tilværelsen….flinkere til å balansere ?….balansere mellom en hverdag fylt med sol og glede, og en hverdag fylt med mørke og dysterhet…
  • prøve å ta hensyn til de rundt meg, uten å slite meg ut….Finne en passe balanse mellom dem, og meg….slik at jeg ikke vrenger meg selv fra innsiden og ut, til å ikke stenge dem helt ute…
  •  

Jeg ønsker å ha døren åpen for alle og enhver, men holder knyttneven klar i dør åpningen..ønsker deg jo velkommen inn, eller håper på at du skal komme inn…men samtidig har jeg knyttneven klar, og dermed sender avvisende signaler…

Helvete, dette er ikke lett ass….Jeg misunner alle andre somklarer dette!!! som klarer å slippe folk inn, uten å denge dem ned først…

Det vil ta flere år, og det har jeg fortøyd på en måte….kunne bare ønske andre ville forstå det også…at jeg ikke er hverken frisk eller et annet menneske I MORGEN!!!

 

Nå gidder jeg ikke skrive mer egentlig…greit å slutte mens leken er sånn halvveis god…selv om det er ingenting godt med dette her…

 

 

Men jeg har faktisk hatt en veldig veldig fin helg, og jeg har kost meg masse!!!!!!!!!

Jeg er glad for at vi hadde denne samtalen, den ga meg et annet syn på tilværelsen….den minnet meg på at jeg ennå er i stand til å felle en tåre eller tre….Det føltes godt…og jævlig vondt!!!Men i ettertid, godt!!

 

Jeg prøver ikke å »kjefte» på noen, for så å backe up med noen positive ord om hvordan det egentlig kan sees på som noe positivt….for det er bare for dumt!!! Jeg mener 100% ærlig, at JA! Det var ubehagelig, og vondt, og føltes ut som en kniv i hjerte….Men det var også godt å få vite hvordan jeg kanskje oppfattes av andre rundt meg, da jeg tydeligvis ikke ser det selv…og det er ingen vonde følelser ovenfor dette, eller personer generelt!! Jeg er mer voksen en som så !!! Give me at least that!!

 

Takk for en kjempe fin helg, glad i deg, og dere ❤ 🙂

 

og nei, jeg har ikke lest igjennom det, før jeg trykka på ‘publish’, så ignorer alle skrivefeil, for jeg skrev dette i mikroskopisk skift, da det sitter en nysgjerrig dame nedsiden av meg 😛

 

NRK: – Bør få eigne ADHD-senter

Standard

Klasserom, illustrasjonsbilde (Foto: http://www.colourbox.com/)

ADHD: I gjennomsnitt har eitt barn i kvar skuleklasse ADHD i Norge. (Illustrasjonsfoto)

                                                                                                    Foto: http://www.colourbox.com/
 
 

LINK TIL ARTIKKELEN

Psykologspesialist Peter Arnesen ved Sørlandets kompetansesenter
meiner psykiatrien ikkje handterer diagnosen godt nok.

– Eg har tenkt på om vi organiserer oss riktig. Kunne vi til dømes samle det i senter og ikkje spreie det slik vi gjer no, seier Arnesen til NRK.no.

I ei undersøking Arnesen nett har gjort etterlyser mange med ADHD nettopp eigne kompetansesenter. No meiner han at norske sjukehus bør få eigne ADHD-senter.

– Eigentleg ikkje sjuke

– Ein kan samle folk som er motivert for å jobbe der. Kanskje er det slik at mange av dei innanfor psykiatrien kanskje ikkje er så motivert for å jobbe med det. Dei likar å jobbe med andre ting, seier han.

– Dei stadene det kanskje ikkje går så bra er det kanskje på grunn av at psykiatrane ikkje har gode nok modellar for å jobbe med menneske som eigentleg ikkje er sjuke i psykiatrisk samanheng, seier Arnesen.

I Norge reknar Helse- og sosialdirektoratet med at 3–5 prosent av barn og unge under 18 år har ADHD. Det inneber i gjennomsnitt eitt barn med ADHD per skuleklasse.

– Stor utfordring

For to år sidan fekk vel 11 000 barn og unge behandling med legemiddel, viser tal frå reseptregisteret. I dag er ADHD psykiatrien sitt ansvar. Arnesen meiner det er på tide å tenkje nytt.

– ADHD er ei utfordring for ei ganske stor del av befolkninga. Det er veldig mange andre tilstandar som talmessig ikkje store som ADHD, men likevel får veldig mykje samfunnsmessig fokus, seier han.

Re-blogged: Å jobbe der livene leves

Standard

Å jobbe der livene leves

12.10.12

Heidi Tessand

Noe av det fineste med å være kommunepsykolog, er å få lov til å jobbe der livene leves. Det å være til stede på et foreldremøte for en gjeng med helt ferske førsteklasseforeldre og bidra i samtaler om hvordan skolestart kan vekke følelser av redsel og stolthet både for dem og poden, oppleves som meningsfullt folkehelsearbeid.

Å få lov til å være sammen med en gjeng i et friminutt og høre dem snakke om at meningen med livet er antall ”likes” på Face, oppleves som en bekreftelse på at det er viktig å være til stede på arenaene ungdom snakkes.

Der skoen trykker

På Hjelper´n i Ski, hvor jeg jobber, har vi et pragmatisk syn på hjelperollen. Vi prøver å hjelpe til der skoen trykker, og vi forsøker å unngå sykeliggjøring av det som ofte er normale reaksjoner på store belastninger. Vi synes det er viktig at vi som hjelpere hele tiden vurderer om det vi gjør kan forsterke folks vansker. Vi tror at ved å bruke vanlige ord fremstår vi som vanlige folk, og at vanlige folk for mange er lettere å snakke med enn eksperter.

Ekstreme vaskeritualerVed å tenke bredt og igangsette tiltak på mange arenaer samtidig, kan vi opprettholde et edruelig forhold til hva vi tror vi kan utrette alene eller kun ved å fokusere på symptomene:

En gutt på 12 hadde tvangshandlinger; ekstreme vaskeritualer, toalettvegring på grunn av frykt for basiller og skifting av sengetøy hver dag. Gutten var fortvilet og syntes livet var uutholdelig. Tvangshandlinger brukes for å regulere negative følelser; hvorfor var gutten engstelig? Under kartlegging av miljøet kom det fram at foreldrene hadde store konflikter, guttens lærer var sykemeldt, han ble mobbet på fotballtreningen, og bestevennen skulle flytte. Summen av belastninger var større enn gutten klarte å takle. Han utviklet måter å håndtere følelsene på gjennom tvangshandlinger. Vi snakket med foreldrene om hvordan de kunne trygge gutten.

Sosiallæreren ble støtteperson på skolen, fotballtreneren jobbet med miljøet på treningen, og det ble laget besøksgrupper for å utvide guttens bekjentskapskrets. Etter en tid var guttens symptomer betydelig redusert, selv om hanikkehadde fått individuell behandling. I en samtale med meg lærte gutten strategier for bedre håndtering av tanker og følelser, men han følte ikke lenger behov for hjelp ettersom situasjonen rundt ham var blitt bedre.

YdmykhetSom hjelpere har vi en unik posisjon som kikkere inn i andres liv, og det er et ansvar vi må forvalte med ydmykhet. Ofte vil utredning og diagnostisering være nødvendig og en forutsetning for å gi riktig behandling og utløse rettigheter, men ikke alltid. Som hjelpere har vi et mye bredere mandat. Sjefredaktør Bjørnar Olsen i Tidsskrift for Norsk Psykologforening oppsummerer dette perspektivet på en fin måte i sin leder (nr.49, 2012):

Ikke bare sjeleleger

”… helse produseres der folk lever sitt liv, som familie, barnehage, skole, arbeidsliv og lokalsamfunn… Behandling alene gir ikke bedre folkehelse. Da bør heller ikke sykehuslogikken være enerådende når fremtidens helsearbeid utformes. Skal dagens helsepolitiske målsettinger nås, må helsemyndighetene se at psykologer ikke bare er ”sjeleleger”, men en profesjon som produserer helse på en rekke av livets og samfunnets arenaer.”

– 12 Oktober 2012,
Psykologforeningen.no

her stopper det….

Standard

For en dag….det fins liksom ikke nok ord til å beskrive hvor vond dagen har vært…eller det ligger liksom ikke mitt ordforhold…
De eneste ordene jeg finner er : dritt, vond,smertefult,unødvendig,jævelig….som sagt, jeg finner ikke de riktige ordene til å forklare meg…

Da jeg våknet i 10 tiden, og sto i dusjen, trodde jeg at jeg skulle sovne stående..jeg ønsket å sovne stående…men jeg gjorde ikke det.
Jeg la meg ned på badegulvet etter jeg hadde vært i dusjen…forde jeg var kladt, men også for sliten til å stå.

Jeg kom meg omsider ut av badet, og det påkledd og ferdig stelt…utrolig nok…så dro jeg til byen, og møtte to venniner på cafe. jeg våknet litt av det, å sitte ute i høst solen og kulden. Koselig å se dem igjen…mens vi satt der, gikk en gammel kontakt fra dps forbi, en som slutta, hun jeg nevnte tideligere mens jeg var innlagt, at bare brått hadde fortalt meg det var hennes siste dag…det var hvertfall veldig koselig å se henne igjen:)
Mest av alt der og da, fikk jeg lyst å bare pøse ut med alt jeg sitter inne med, og bare gråte av fortvilelse og mangel på søvn, men jeg holdt meg..

kl 13 kom fortere enn jeg hadde trodd, og det var igjen tid for å gå den siste smertefulle bakken, til hva som føltes som min død…
Jeg trodde virkelig jeg skulle kaste opp og dø og eksplodere samtidig…jeg hentet igjen pusten flere ganger, før den kvelte meg helt.

så dum som jeg er, setter jeg med vilje på trist musikk på øret mens jeg går..heldigvis hadde jeg solbriller på, så ingen så tårene som kom forsiktig ut, men ikke fikk trille helt nedover ansiktet…det var vondt å måtte holde de igjen også, selvom jeg ville drukne i dem.

Kom dit, og var helt forstyrra følte jeg…klarte liksom ikke komunisere…satt meg lent tilbake, og trodde jeg skulle svime av, både av redsel,angst og av utmattelse…for ja..siste tiden har tatt helt knekken på meg føler jeg…jeg kan kansje innse litt nå, når de rundt meg sier jeg er sterk og må bare kjempe til siste slutt nå før fekjær…men samtidig føler jeg meg svakere en ever!

Heldigvis for dyktig psykolog, så endte vi med å sette oss ute i solen…det var grusomt kaldt, men jeg våknet mer til da…jeg kunne ha på solbrillene, og vips fikk jeg skravla til å gå som bare det…utrolig rart det der? 😛

Det var på mange måter utrolig godt å få ut masse masse sinne og frustrasjon og vonde smertfulle tanker og følelser i dag, samtidig som jeg angret mer en jeg noen gang har angret i hele mitt liv…det var forferdelig vondt å fortelle hva jeg følte, om både behandlignen, om henne, og om livet generelt…det var som om noen ba meg om å rive ut mitt eget hjerte, for så å tråkke på det og rive det i stykker, og be meg sy det sammen igjen….

Jeg ville mest av alt rive ut alt håret mitt, der vi satt, og følte på ingen måter det var mulig å få ut alt sinne som koker over inni meg…det bruser og bruser, uten at jeg får noe ut…hva er det som holder igjen? eller er det at jeg har så ufattelig mye smerte inni meg, at bare litt kan komme ut om gang?

Ærligheten slo hvertfall frem totalt i dag…jeg følte jeg kunne fortelle henne min fuckedup tankegang….jeg kunne skjule meg bak solbrillene, og bli litt usynelig følte jeg….jeg fortalte at jeg har store problemer med dette, og en del av meg vil helst bare åpne døren på vidt gap og slippe henne in, og litt til….mens den rasjonelle siden som skal tenke fornuftig og ja, rasjonelt, den vet at det er for det beste at jeg ikke slipper henne helt in, og at hun heller ikke lar meg komme lengre enn til trappen, hos henne…Uansett hvor jævelig det er å høre det, så må jeg begynne å inse det…Men det er ikke det jeg vil høre!!!! jeg vil ikke jeg vill ikke jeg vill ikke!!! HELVETE  faen, jeg vil døøø!!!

Hvorfor i all verden måtte jeg ta denne samtalen nå….:( på vei hjem, trodde jeg beina skulle skli under meg, og falle rett på trynet, og bare mose hele kroppen ned i gørra….jeg kunne ønske det kjedde, men det gjorde ikke…»for jeg er jo så helvetes sterk at jeg skal da faen ikke få lov å være svak»……:(

Mine følelser ang det at jeg føler jeg blir lurt av hennes ord og følelser, kom tydelig frem i dag…jeg var dritt lei av å holde det inne, nå måtte jeg bare!!!! hun forsto veldig godt!! hun ville bare gi meg den tryghet om at hun ikke lyver, og at hun er jo menneske hun også og bla bla bla….men også at det er det hun jobber med i denne terpautiske behandlingen…relasjoner og overganger mellom mennesker….jadda…skulle ønske jeg aldri sa jeg sleit med det 😦 HELVETE FAEN SÅ DUM JEG ER!!! AAAAAAAAAAAA!!! crap!!
Babbla om at jeg sto i sentrum og at hun har da lov som psykolog og stille de spørsmål ingen andre får lov til…hun har liksom den rett til å stikke nålen der hvor ingen andre får lov…der andre VET de ikke får lov..og heller ikke har noe der å gjøre..
For min del føler jeg ikke hun har rett til det,uansett yrke eller tittel!!! hun har faen ikke rett til det!!! hun har hvertfall ikke fått min tilatelse til det!! jeg har aldri skrevet under på noe hvor jeg godtar at hun kan sitte å pine meg, og ødelege meg totalt?….hva faen?

Men hun tar seg nå hvertfall den rett til å tråkke der hun vil tråkke, og jeg har liksom ikke noe jeg skulle sagt….

Det er vondt å ta opp ting man ikke vil…det skal ikke være »tenna i veggen, og hælan i taket» å dra til behandling…heller hadde jeg ikke forventet meg en fest….men jeg hadde da ikke helt forventet å vitne til min egen begravelse…det er hvertfall slik det føles…
Jeg har liksom klart å lure alle i 20 år, og ungått det virkelig store problemet mitt…det som virkelig gjør at jeg vil dø…at jeg faktisk ikke ØNSKER Å LEVE LENGRE!! i 20 år har jeg klart å komme meg unna dette tema!! og PANG! så må hu av alle mennesker, være den som skal dra denne mørke støvete kisten frem fra mørket, og dra ut alt innholde i det, for så saga av ett og ett ledd av kroppen min, og kneke de i tusen biter, og legge i kisten, klar til å graves ned…

Jeg er fryktelig overdramatisk nå kansje?….ja litt i det drøyeste lage muligens…men jeg kan ikke noe for hvem jeg er, og hva jeg føler…at jeg er født med så svake egenskaper er ikke min feil?….nei!! DET ER GUD sin feil! hah, nei sikkert ikke det heller…
kansje biologiske morra mi røyka noe ulovelige kaffebønner eller noe under svangerskapet? huff, nei blir feil å skylde på henne også, hvertfall når jeg ikke engang vet hvem det er..

Så hvorfor føler jeg for å gi opp alt nå?….når jeg har kommet så langt, hvorfro i huleste skal jeg gi opp??

JEG ER SÅ DRITT LEI AV Å VÆRE STERK!!! jeg er så lei av at alle skal ha meg til å være så helvetes sterk, og at jeg liksom klarer alt jeg, jeg er lagd av stein jeg….vel la meg fortelle dere en ting: JEG ER FAEN IKKE LAGD AV STEIN!!! jeg kunne ønske…men jeg er ikke…jeg er lagd av sand..mykt, glatt, lett gjennomskuelig, og naken….umulig å holde i hendene over lengre tid…eventually ill slip through your fingers, and into the deep drak blue sea…

Hva har gjort at jeg har holdt ut så lenge med all smerten?? hva i all verden har holdt meg sterk?

Og hvorfor skal det klikka totalt for meg nå?

Jeg ønsker bare en veldig lang pause…fra livet.

Jeg føler meg hjelpesløs og liten og svak…jeg orker bare ikke mere….jeg ser ingen grunn til å gjøre noe lengre…hva er vitsen med å holde ut en dag til, eller en uke til?…why?!?! bare for å komme en dag nærmere total nedbrytelse og fortvilelse?

Det er på en liten måte en trøst at psykologen sa jeg kan ringe akk når jeg måtte trenge det, selvom jeg hater å prate i telefon da…jeg føler at jeg ikke er verdt en telefon samtale..at mine problemer kan vente til neste gang vi sees…at min problemer er ikke verdt hennes dyrbare tid…

det gjør vondt!!! jeg burde ikke drukne selvbilde så jævelig…men jeg vet ikke hvordan jeg skal få hode over vann lengre…jeg vet rett og slett ikke…

Kan ikke noen bare holde rundt meg, si at alt skal ordne seg, og ikke LYVE TIL MEG, og bare sitte her med meg, til jeg sovner?…

Jeg klarer ikke lengre å være en »host» for faenskapet som rår i meg…..kroppen min er bare en fysisk ting , hvor faenskapet sjøl kan ta plass….om SMERTE hadde et ansikt, så ville det vært meg…

selvom tiden raser forbi uten at jeg vil, så står den totalt dønn stille og nesten går bakover….Nå føler hvert jævla sekund smertefullt….som et kniv stikk for hver gang sekundviseren tikker….det blir ganske mange knivstikk i hjerte i løpet av en dag..

Hvorfor får ikke jeg lov å gi opp?? hvorfor skal jeg liksom ikke få lov til noe?? jeg for faen ikke lov til en dritt!!!

ikke får jeg gi opp…(greit nok), ikke for jeg være svak…ikke får jeg gråte…ikke får jeg trøst…ikke får jeg kjørlighet…ikke får være bare liten og sårbar slik jeg egentlig er….Selv da jeg tror masken er av, så er den bare erstattet med en  ny:(

I løpet av 2012, har jeg faktisk klart å skreddesy en ny maske med nytt design…jeg kastet det gammle…det frekke røffe utrykke, og målrettet jenta….den hvor om du bare så på meg, kunne du forvente et slag i trynet…helt uten grunn…
jeg kastet den fra meg…begravde den….og ut av ingenting, skapte jeg en ny…
En maske som fremstiller et snev av sårbarhet, akkuratt nok liksom, akkuratt nok sårbar til å være godtatt av andre….en maske som fremstiller en jente med selvinsikt og livslyst dypt der under….

Alt er jo bare faen meg jug!! alt er bare tull….hvorfor!?!? er jeg såååå ufattelig styg uten maske?? jeg ser ikke ut som  noen glamour-modell akkuratt da jeg griner så mye at hele ansiktet vrenger seg, men hvem er vel pen akkuratt da? men jeg får aldri muligheten jeg, til å ta av masken for andre…bare meg selv…hver dag må jeg stirre meg selv i speilet…helt uten maske…og i det jeg åpner døren, så er masken på…uten at jeg ville det…Jeg tørr ikke….det er for sent å vise hvem er egentlig er liksom…Kansje jeg ennå ikke vet 100% hvem jeg er…:( det er en utrolig trist tanke egentlig…å ønske å gi opp livet, før man har funnet seg selv…eller noen biter av seg selv…det er ikke helt retferdig mot ‘det livet jeg har fått’ men så synes jeg heller ikke ‘det livet jeg har fått’ har vært særlig retferdig mot meg….

livet mitt er ikke så ille egentlig…det er ikke verden undergang liksom…en hver sterk og normal person ville børstet støvet av seg på sin høyre skulder, og bare moved on…get on with your life liksom…men siden jeg så klart skulle være født uten noe styrke, og bare en hau med dårlige svake egenskaper som ikke tar meg noen sted i livet, så er det ikke like enkelt…

sorg er sorg….alle kan føle sorg….Men for meg blri samme sorgen du og jeg deler, den blir ikke kladt sorg…den heter for meg : døden!! rett og slett….finner ingen mening i å leve lengre da jeg kjenner på sorg og smerte….jeg bare er ikke utstyrt med den sperren, eller den styrken i meg til å komme meg igjennom den ene sorgen etter den andre…det er faen meg grenser for hvor mye jeg skal tåle å da…

Nå klarer jeg snart ikke se hva jeg skriver lengre, for synet er tåkete og vått….

nå tror jeg at jeg skal gå å rive ut mitt eget hjerte, og stikke en kniv i det, og vri den ti ganger rundt, før jeg lapper den sammen igjenn og dytter den tilabek på plass der inne i denne »hosten» som ikke jeg tilhører, og ikke vil tilhøre….

Jeg orker bare ikke dette lengre…jeg finner ingen utveier!!!

Dagens lille:

Psykologen sa at den største straffen for henne ville vært om jeg ikke dukket opp en av timene en gang, uten å si i fra…at jeg faktisk hadde gått å tatt livet mitt…på en måte vondt å høre at det ville vært den værste straffen jeg kunne påført henne, siden jeg har så jævla trang til å dra henne ned i gørra med meg…at hun skal faen meg få kjenne på smerten på lik linje som meg…hun ska ikke få sitte der å være feilfri, mens jeg skal drunke i gørra og dø….hun skal faen meg få »svi» for den psykiske smerten hun påfører meg!!! det går to veier i en realsjon !!! siden du er så psykelig opptatt av relasjon, så bør du vite at det gåt to veier!!! det er vel regel nummer 1! hvertfall det jeg får høre vær gang jeg ikke har vært særlig grei mot noen, og for samme treatment tilbake…jeg har lært av det!! jeg er derfor så jævelig snill mot andre, forde jeg er så dum og godtroende på at jeg vil få samme tilbake….jeg får det på en måte…men samtidig så blir jeg straffet for det!!! så jævelig!!

Men det stikker ekstra hardt og dypt i hjerte da hun synes det hadde vært det værste jeg kunne gjort mot henne….Det på en måte gjør at jeg vil holde ut, for jeg ønsker absolutt ikke å påføre hun noe vondt egentlig, selv hvor mye jeg ønsker at hun skal kjenne hvor vondt jeg har det også….men innerst inne, jeg vil absolutt ikke at hun skal ha noe vondt…..og hvertfall skal ikke jeg være årsaken!!!
samtidig gir hun meg restreksjon på hva jeg ønsker å gjøre….igjen, JEG FÅR FAEN MEG ALDRI GJØRE HVA JEG ØNSKER OG VIL!!
Jeg kan absolutt ikke gjøre det, for samvittigheten min er vel den sterkeste jeg har i meg…den bestemmer alt!! den er min indre styrke faktisk1! rett og slett…hadde det ikke vært for samvittigheten, kan jeg love dere alt jeg eier og har, at da hadde jeg ikke vært her nå..da hadde jeg ikke skrevet her nå…

 

men det er en annen historie for en annen tid…

Nok sipping og dritt prat, nå går jeg å legger meg eller noe….håepr jeg..fuck it i dont give a shit anymore!

 

Håper dere har hatt en litt finere dag enn meg 🙂

 

❝Det å gå i terapi er som å være et lite barn og samtidig bli nødt til å oppdra seg selv❞

Standard

– Line K Dahle,
utgitt i ‘grenseoverganger’ 1999

Endelig har bøkene jeg bestillte fra Psykopp, funnet sin vei til min postkasse, inn i mine hender, og inn i mitt hjerte. En utmerket samling tekster,og bilder som utrykker sterke følelser og tanker. Med hensyn til psykopp og de individuelle forfatterene, kan jeg ikke dele alt, men jeg kan ikke motstå trangen til å dele noen enkelte. Bestill boken, det er absolutt verdt alle pengene!! den er på tilbud på psykopp sin side nå, til 25kr

Mellom

Mellom død og liv
mellom dur og moll
mellom surt og søtt
mellom kjærtegn og vold

mellom vantro og tro
mellom visdom og dårskap
mellom latter og gråt
mellom gudommelighet og faenskap

mellom svart og hvitt
mellom hav og land
mellom tif og rom
mellom regnskog og sand

mellom død og liv
mellom…
mellom der et sted,
fins jeg

– Bjørn Sverre Birkeland,
utgitt i ‘innen-i-fra’ Psykopps utvalgte,1997

Gid noen tok meg med til en elv
hvor sorg og savn kunne druknes.
Gid noen fant et tau
som angsten og fortvilelsen kunne kveles med.
Gid noen gav meg en fugl
som jeg kunne fly av gårde på
– fra alt jeg ikke makter.
Bli borte i horisonten
og begynne på nytt…

– Heidi Harildstad,
utgitt i ‘innen-i-fra’ Psykopps utvalgte,1997

Bølger som brøyter
furer i fjell
kan åpne veier
til et nytt selv

Så er det gjort
Så er du gått
Og timene som jeg fryktet slik
er gjennomlevd og overstått
Og det skal komme nye år
Og vi skal sakte se,
og glemme.
Som skorper gror i friske sår
Som spindelvev i gamle hus
barmhjertlig tiden spinner slør
fra oss til fordums skjebnetime.
Vær varsom,
vern det slør fra vind!
Det bærer i seg håp om helse.
For du er borte,alt er dødt
kun dråper taler nå om frelse.

– Wigdis Nilsen,
utgitt i ‘innen-i-fra’ Psykopps utvalgte,1997 

Min kjempende venn

Langsomt smyger kulda seg inn på oss
finner vei innenfor klær
legger seg utenpå en naken og ubeskyttet sjel

Mørket tetner til rundt hver og en
et lite øyeblikk er det
som om vi er alene
overlatt til å kjempe
mot angsten og ubehaget
som vil stjele vår sjel

Snøen dekker til alle de tanker og ord
vi helst ønsket aldri var født
Vi søker søvnen og flukten
men sårene vi bærer med oss
Det blør fortsatt

De som sier
at smerten fosvinner av seg selv
at veien tilbake er åpen og lett tilgjengelig
De lyver

Kulda, mørket og snøen
kjennes både mot hud
og mot sjel

Min venn:
Disse sår er ikke de enete du eier
Jeg har funnet noen nedsnødde roser
som fortsatt bærer i seg
drømmen
om
sommer

– Anders Skogrand,
utgitt i ‘innen-i-fra’ Psykopps utvalgte,1997

Alene

Å være alene betyr
ikke at man må
være ensom.
Alene, stillhet
tanken rundt ditt sinn.
Tanken kan spille fritt.
Ta fri fra inntrykk
fra andre.
En egen hinne av
trygghet, varme
og godt.

– Nina Tagesen,
utgitt i ‘innen-i-fra’ Psykopps utvalgte,1997


Dette er den andre boken jeg bestilte, og den falt virkelig i smak….tekster av ypperste særklasse!
Boken er skrevet på svensk,og norsk, og man får et innblikk innen for psykoterapiens verden.
Man får en fot innen for passienter, og teraputers tankegang innen psykoterapiens verden.
Bestill boken i dag, på psykopp sin nettside. Boken er på tilbud til 25kr, og er absolut verdt alle pengen, inkludert portoen 🙂

Håp og tro

Mister jeg troen
da mister jeg mye

Men mister jeg håpet
– da mister jeg alt

– Line K Dahle,
utgitt i ‘grenseoverganger’ 1999

Nær jul

To dager før jul
framsies en julebønn
på Angstsentralen:

Må håpets stjerne tennes
ikke bare for tillitfulle sjeler
men også for alle
som, tidlig sveket,
lever uten håp.

Ære være
ikke bare Gud i det høyeste
men også Livets Ånd i oss alle,
selv de levende døde.

Fred på jorden,
ikke bare blandt mennesker som har Guds velbehag,
men også blandt dem,
som har fått Livet til fiende.

Og må
i denne midnattsmørke tid for blot og bedring
Særrime gjenoppstå hver morgen,
for å mette de sultne:
ikke bare kjempene i Vallhall
men også alle oss midtvintersblotende nordboere
på hele kloden

Og må endelig alle nisser
få fred og ro
så de kan holde seg på loftet.

– Gustaf Berglund,
utgitt i ‘grenseoverganger’ 1999 

Stemplet

Med usynlig blekk
har de stemplet
diagnosen
på min panne

Det føles godt
fordi jeg endelig
har fått et svar på
hvorfor
jeg har følt meg halvgal
det meste av livet

men skremmende
fordi jeg er redd for
at jeg alltid
må leve med den

og vanskelig
fordi jeg ikke finner ut av
om diagnosen
bare er en liten del
av det som er meg

eller
om det faktisk tvert imot
er jeg som reduseres
til en liten del av den

– Line K Dahle,
utgitt i ‘grenseoverganger’ 1999

Halv fem

Når klokken blir halv fem
om høsten
kan jeg legge bort journalene
sette meg på sykkelen
og trille hjem i duggregnet
med magenervene fylt
av motoverføringer
og terapeutisk utilstrekkelighet.

Ørene verker
av å ha lyttet hele dagen
og den empatiske forståelsesevnen
er lik null
på grunn av melkesyreoverskudd
i sjelsmuskulaturen.

Noen minutter senere
får jeg et sterkt ønske
om å be mine nærmeste dra til helvete

Neste morgen
når klokken er åtte
skal jeg være nysgjerrig og empatisk
igjen
og igjen
og igjen
og igjen…

Møter som ikke finner sted

De møtene som ikke finner sted
er nok de vanskeligste.

Å høre mennesker fortelle
om sine selvmordsplaner,
hørselhallusinasjoner,
vemmelse overfor seg selv,
indre tomhet
eller lammende angst
behøver ikke være spesielt nedbrytende.

Iallfall ikke i forhold til
det å vente på en ny pasient
som ikke kommer.

Slike ganger blir jeg forvirret
og urolig.

Var det ikke så viktig?
Har det ordnet seg?
Eller tvert imot?

Ringer. Ikke noe svar.

Har hun glemt tiden,fordi
hun føler seg bedre?
Eller kan det være meg
hun ikke vil treffe?
Eller har hun tatt livet av seg
istedenfor å komme?

Møtene som ikke finner sted.
Heller ikke tid.

– Gustaf Berglund,
utgitt i ‘grenseoverganger’ 1999

Nå avslutter jeg dette inlegget, med to sanger 🙂
Den første er inspirert av gårsdagens ‘Skal Vi Danse’ 🙂

 

 

 


Tv2 Nyhetene : Nå krever psykologer og pasienter gransking av ventelistejukset!

Standard

Nå krever psykologer og pasienter gransking av

ventelistejukset

Psykologforeningen hevder det blir jukset med ventelister over hele landet. Helseministeren lover ingenting.

Anders Skuterud er fagleder i Norsk Psykologforening og representerer 7000 psykologer. Han slår nå nasjonal alarm om triksing med ventelistene i psykiatrien.

– Vi har hørt eksempler på at dette skjer i hele landet, sier Skuterud.

Varslingen skjer etter at TV 2 Nyhetene i forrige uke avdekket ulovlig triksing med ventelistene ved sykehuset Innlandet, for å skjule at behandlingsfristene for pasienter brytes.

Triksingen har skjedd ved at den første vurderingstimen pasientene skal ha, kalles start av behandling, selv om det ikke er det.

– Juks skjer flere plasser

Dermed har pasientene blitt stående på månedslange hemmelige ventelister. Og sykehuset har sluppet unna kravet om å betale for privat behandling når fristene brytes.

– Uregelmessighet ved ventelister skjer mange flere steder enn ved sykehuset Innlandet, hevder han.

– Og dette er tilbakemeldinger dere får fra deres medlemmer?

– Ja.

Bekymringsmeldingene handler om bruk av samme triksemetode som ved sykehuset Innlandet, og andre finurlige metoder. Som for eksempel at behandling avsluttes uforsvarlig tidlig, for å unngå at frister brytes i de lange køene TV 2 har fortalt om.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

VENTET OG VENTET: - Etter et år ble jeg kalt inn til gruppeterapi, hvor det ikke møtte noen. Da ble den gruppen nedlagt, noe som førte til at jeg ble ført over på en ny venteliste, sier Asle Mostue Haugom.

VENTET OG VENTET: – Etter et år ble jeg kalt inn til gruppeterapi, hvor det ikke møtte noen. Da ble den gruppen nedlagt, noe som førte til at jeg ble ført over på en ny venteliste, sier Asle Mostue Haugom.

– Vi har også hørt at pasienter som uteblir fra en time, ikke er blitt kontaktet for en ny time. Selv om det er indikasjoner om at det burde ha skjedd, sier han.

– Vi har også hørt om at henvisninger er sendt tilbake der det er et tvilsomt grunnlag for det, legger Skuterud til.

Han sier psykologer presses til triksing på grunn av for dårlig behandlingskapasitet ved sykehusene.

– Det er et svik mot pasientene. Det er ikke noe annet å si om det. Det skal ikke forekomme, sier han.

Asle ventet 15 måneder i kø

– Jeg vet om flere som står i fare for å ta sitt eget liv. Jeg vet også om flere som har tatt sitt eget liv i perioden de har ventet på behandling, sier Asle Mostue Haugom.

Selv ventet Haugom, som har en bipolar lidelse, 15 måneder fra han ble henvist til gruppeterapi ved det distriktspsykiatriske senteret i Gjøvik til han fikk behandling.

– Jeg ble først kalt inn til en samtale der det ble bestemt hvilke type gruppe jeg skulle inn i, hvorpå det skjedde ingenting, sier han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

KØ: Køene er lange, og mange tar livet sitt før de kommer til behandling.

KØ: Køene er lange, og mange tar livet sitt før de kommer til behandling. Foto: TV 2

– Etter et år ble jeg kalt inn til gruppeterapi, hvor det ikke møtte noen. Da ble den gruppen nedlagt, noe som førte til at jeg ble ført over på en ny venteliste, sier han.

Nå krever han at helseministeren rydder opp i ventelistetriksingen.

– Det må til en ordentlig granskning fra topp til bunns, for å finne ut om dette er så systematisk som det virker. Om det er det, da er det helt forferdelig for alle pasienter det rammer, sier han.

Helseministeren: – Må ta det på alvor

Også psykologene ber nå helseministeren ta varselet deres på alvor og iverksette granskning.

– Jeg er helt sikker på at de vil finne ureglementerte forhold på ulike foretak, om en gikk inn og gransket ventelistene.

Støre sier de skal se nærmere på påstandene.

– Om det stemmer er det alvorlig, men jeg må være litt varsom og si at det faktisk skjer. Jeg kan ikke gå god for at det er bevisst triksing som foregår. Men de påstandene må vi ta på alvor og sjekke nærmere opp i, sier han.

Mobbeoffer ble hyllet på skoleballet

 

Kropp og utseende ble snudd til noe positivt da nærmiljøet stilte opp og ga Whitney en makeover før skoleballet. Her kjøres hun rundt i åpen bil etter skolelagets homecoming-match sammen med sin kompanjong.

Som en ondsinnet spøk ble mobbeofferet Whitney nominert som dronningen av skoleballet. Men da hun vurderte å ta livet sitt, slo lokalmiljøet tilbake.