Tag Archives: mørket

Hide And Seek

Standard

Det er litt sånn det føles om dagen…

Føler jeg gjemmer meg selv fra omverden….

Det vanskeligste med alt om dagen, er at jeg føler jeg ikke har noen å prate med….
Noen jeg kan fortelle hvordan jeg VIRKELIG har det, og hva jeg VIRKELIG føler…

Jeg er omringet av forventninger og krav fra andre…og mangler motet til å møte de.

Det er de dagene hvor man ikke forstår hvorfor man våkner,
De dagene man tror aaaaldri tar slutt,
De dagene man kan legge bak seg når de er over,
De dagene man aldri vil skal komme igjen,

Det er de dagene som er tunge, og ukene mine består dessverre av flest slike dager :/

Men ALT er ikke  tungt å grusomt! Det finnes noen nydelige lysglimt blant alt mørke…

De dagene hvor kjæresten får deg til å glemme det vonde,
De dagene han har troen på deg når du selv har mistet den
De dagene man ønsker aldri skal ta slutt
De dagene vi har sammen
De dagene vi skal få sammen ❤

(veldig glad i deg gutten min)

Peace out for now!

Snapshot_20140119

 

 

»Vi har utvikla blomster som blomstrer hele året,men du har lagt deg ned i stille oppgjør,natur mot natur»

Standard

 

 

 

                   quote symbol

Dyra kan se ungene i mørket
det kan ikke jeg
det er vanskelig å treffe munnen, umulig å fylle deg med mat
når du er ferdig med å spise, er du sulten igjen
jeg får det til å rase nedover haka di
av ris og saus og klatter av yoghurt, jeg skulle ønske
du kunne gape høyt

Jeg skulle ønske jeg kunne se deg ordentlig
i skinnet fra telyset ser jeg bare øynene dine
og det som faller i dem
når jeg søler

Jeg tør ikke sitte her
alene med deg
du snur øynene bort og hvisker: jeg vil ikke mer

Du er søtten år og har nettopp blitt
en altfor gammal dame
du har slutta å gå
og begynt å drikke kaffe
med sugerør

I dag kan du ikke flytte kroppen noen steder
jeg kommer inn og snur deg         så øynene vender fram
jeg leter i ansiktet ditt
for å se om det beveger seg
i et ja eller et nei
det myldrer av ord i deg, jeg vet det nok
jeg kunne rote i deg med en pinne

Hva ville Darwin ha ment
om dette skrittet tilbake
vi har utvikla blomster som blomstrer hele året
mens du har lagt deg ned
i stille oppgjør, natur mot natur

Det er noe inni deg       som ikke er deg
du vet ikke hvordan du skal snakke til det
for det snakker ikke som folk
du vet ikke hvordan det kom seg inn, kanskje har du glømt
deg bort og latt ei dør stå og slå ei natt det blåste

du trekker låra opp mot magen, krøller tærne inn i dyna
og her kan du ikke være    du tenker at det må finne
en annen kropp for deg et sted
du ser på fingrene dine
det er tungt å løfte hånda
og blikket samtidig

Den sterke kroppen var ikke redd
du snørte på deg skoa og løp igjennom regnet
du elska smaken av blod
satt utfor skrentene uten å falle, valgte troa på kroppen
igjen og igjen
en dag må kroppen ha slutt på tro
du sto bak i hagen og rota i tønna
og brant alle sko

Dagen smalner
og du er blitt lettere å bære
hvor lite kan du egentlig veie
før det haster å redde deg ut

jeg holder deg tett inn mot brystet, løfter og bærer deg
mellom senga og badet
og hver gang jeg gjør det, føles som en øvelse på noe større

du er varm og slapp som ei dyne
men der innunder klærne
kjenner jeg deg

jeg vet ikke hvor du slutter
og hvor jeg begynner
vet ikke når jeg kan lukke meg
låse meg ut og gå

ute flagrer t-skjortene på tørkesnora
de er for store til deg, og vi vet det
men du vil ikke ha noen nye klær
før etterpå

mamma sitter på benken, og feller ansikt etter ansikt i graset
jeg henger dem opp med klyper på snora
de vrir seg og tørker som løv
jeg ser hvordan lyset trenger igjennom
det fine nettet av årer

Du står i vinduet og ser ikke meg
du ser ut på hagen
og hunden som står der og brenner i snøen
den uler ikke mer
og det snør

da snur du deg mot meg og spør: hvorfor
står det en brennende hun i hagen
og jeg skal til å svare
og legger hendene over munnen

jeg står og såper inn ryggen din
under stråla i badekaret 
den nakne tavla
der uker og måneder skrives inn og vaskes ut
du danner ei ny og uventa ramme
for hvordan jeg ser alle ting
snart kan jeg se igjennom deg
du er et vindu som vender meg ut

Jeg går gjennom gule dammer av lys
med det blå skjerfet ditt rundt halsen
jeg går lengre og lengre inn i skogen
til det blir mer og mer av meg
og mindre og mindre av deg

Jeg kunne gå meg bort
og bli funnet

av et letemannskap som pakker meg inn
i varme tepper og spør:
hvordan kom du hit

hvordan så du ut før

Jeg savner å komme hjem
og se at noen har satt kosten foran døra
en hilsen som sier: vi var her og ringte på
men ingen var hjemme

nå er det alltid noen hjemme
men ingen på besøk
og koster foran døra er et utdøende språk 

men noen av de gamle tegnene bruker vi ennå:
mamma har båret ut den røde vaskebøtta
satt den opp ned på grindstolpen
for å fortelle ambulansen
at det er her vi bor

Om natten kommer pleieren og lyser deg i ansiktet
for å se om du puster

du drømmer at noen bøyer seg over deg med kniven
og løfter ut en enorm forklaring

Jeg setter øksa fra meg på trappa
og tenker: er det kanskje jeg
som skal komme inn på rommet dit en morgen
og se at kjeven har falt ned

og jeg tenker: hva skal jeg kalle deg nå
og skal jeg også skifte navn
for jeg skifter jo hud rundt øynene

Du sitter på dolokket og venter
på at jeg skal få armen din inn i genseren
og jeg tenker: når ville noen oppdage det
om vi la gaflene ned og forsvant
om vi gikk ut av døra og lot deg ligge
uten å si det til noen
når ville noen gå inn i huset
og rope: er det noen hjemme
kanskje blir det et framtidsfolk
som graver senga di fram fra ruinene
som stryker kosten langs ryggen din
og noterer: ung kvinne, ingen synlige skader
hva vil de finne ut om deg
hva vi ga deg å spise
om du ofte var glad
framme ved hodet løsner de forsiktig
hørselsvernet fra kraniet: åpenbart ei krone
folket ditt har gravlagt deg med
et tegn på heder og rang

Alt vokser på deg
jeg tar på meg hodelykta og dykker inn i mørket
jeg klipper negla dine slik du vil ha dem
vi trenger ikke snakke
det er nok å puste

Hendene er ferdige her nå
de tar med seg lyset og går ut i natta
der drikker jeg meg full og danser
med andre som heller ikke holder ut å synge alene
jeg trekker kjolen over hodet:
vil du ta meg med hjem
jeg skal ikke be om mye, jeg vil bare få rase sammen 
inntil en rygg, i ei slik seng
i et slikt mørke
jeg ønsker meg

 

 

 

 

i vårt hus er det mange rom
og du har flytta inn i det mørkeste

her sitter jeg og holder deg i hånda
og lar hendene snakke
jeg later som om hendene vet noe om deg
de sier de vet at det må gå over
jeg later som om hendene mine
er fulle av noe
som kan få deg til å lyse

 

I Lina Undrum Mariussens debutsamling møter leseren to unge søstre, to lyse streker i foreldrenes ansikt. Der den ene har åpnet seg for verden, er den andre omsluttet av et mørke. Innenfor familien, inne i huset, usynlig for andre utspiller det seg et stille, eksistensielt drama. Utenfor er elva og skogen åsted for andre, ordløse brytninger.

Diktene er konkrete, sanselige, utspørrende, og preget av et sterkt følelsesmessig nærvær. Det handler om å leve og snakke på grensa av det som føles mulig. Om undringa over ikke å kjenne seg sjøl eller hverandre igjen: Hvem er du nå, og hvem er jeg? Skal vi noen gang få ligne de vi var?

 

Jeg leste denne boken på morgenkvisten i dag, og selv om det ikke var det aller mest oppløftende lesestoffet jeg har vært bort i, så setter jeg pris på hva den gjør med meg….varme sterke følelser…mer har jeg ikke å si egentlig.