Tag Archives: følelser

Hide And Seek

Standard

Det er litt sånn det føles om dagen…

Føler jeg gjemmer meg selv fra omverden….

Det vanskeligste med alt om dagen, er at jeg føler jeg ikke har noen å prate med….
Noen jeg kan fortelle hvordan jeg VIRKELIG har det, og hva jeg VIRKELIG føler…

Jeg er omringet av forventninger og krav fra andre…og mangler motet til å møte de.

Det er de dagene hvor man ikke forstår hvorfor man våkner,
De dagene man tror aaaaldri tar slutt,
De dagene man kan legge bak seg når de er over,
De dagene man aldri vil skal komme igjen,

Det er de dagene som er tunge, og ukene mine består dessverre av flest slike dager :/

Men ALT er ikke  tungt å grusomt! Det finnes noen nydelige lysglimt blant alt mørke…

De dagene hvor kjæresten får deg til å glemme det vonde,
De dagene han har troen på deg når du selv har mistet den
De dagene man ønsker aldri skal ta slutt
De dagene vi har sammen
De dagene vi skal få sammen ❤

(veldig glad i deg gutten min)

Peace out for now!

Snapshot_20140119

 

 

Advertisements

Helgen er ikke bare »burde-burde»

Standard

Fredag…Igjen

fredager er alltid like morsomme…eller kanskje like utfordrende?
Jeg har alltid ment, og står for det ennå, at jeg misliker fredager STERKT!!
Ingen vits med hverken fredager eller søndager egentlig…-.-

Nok engang ble jeg vekket før halv 9 i dag….typisk…nå var det bare snakk om 15 min før tiden, men likevel, 15 minutter er 15 minutter….!!!

Morgenen startet som den alltid starter….og jeg hadde ikke engang tenkt å bry meg om hvem som var på jobb, da jeg er så pessimistisk  at jeg tenkte det verste uansett….og ved å ha en slik holdning til livet, kan man bare bli positivt overasket, og det ble jeg å 🙂 Kontakten »min» var faktisk på jobb igjen i dag, selv om ho var syk i går….Jeg blir glad av slike små gleder i hverdagen 🙂

Jeg fikk faktisk slippe kroppsbevisthets gruppe i dag, UTEN å måtte syte å grine meg til det, eller forhandle engang!! utrolig!!! Kanskje ho var så sliten at ho ikke orket å krangle med meg engang :p

I stede så strikket jeg!!! blitt ordentlig flink nå synes jeg selv 🙂

Har lært å strikke med to farger, i mønster midt i et prosjekt 😀
Vi tegna opp mønster, og jeg lærte hvordan man følger det 😀 artig!! MESTRING!

Nå er jeg snart ferdig med lappen til teppet, og jeg er litt små stolt over å faktisk ha fullført noe!!!stort eller lite, who cares, fullført er fullført 🙂

Nå kan jeg jo ikke gi meg heller, siden alle her er spente og motiverende forsåvidt :p

Satt i 2 timer uten å reise meg opp, for å bli ferdig med det helsikes mønsteret!!! nakke smerter helt til toppen av hodet…men det er verdt det 😀

Ellers så var faktisk middagen god, og jeg spiste faktisk 🙂 go me!!!
Til og med tok en sjanse på en mystisk dessert….det ble med 3-4 skjer, men da skulle ingen kunne si jeg ikke prøvde :p

Så var det de 3-4 timene i døgnet som er mest smertefulle….de er vonde..lange….torturerende…

Å måtte både se og høre alle som skal hjem i øst og i vest, og hvor mye de gleder seg til det ene og det andre ved helgen som kommer…-.- Det er noe jeg helst ikke ønsker å måtte vitne til…

Minuttene…timene…de føles uendelige ut…jeg trodde nesten jeg ikke skulle komme meg igjennom dem, en liten stund….jeg så virkelig ingen utvei…ingen lyspunkt…ingenting egentlig…Bare falt rett ned i et sort hull som er bunnløs…

Å gå fra »helt på topp» til »helt på bunn» er verken gøy, eller lett….også så fort da….det er synd tyngdekraften skal virke på denne måten, at alt som går ned, går så jævelig fort, men alt som skal opp, det er mer krevende, og tar lengre tid…

Men etterhvert, etter en litt mørk stund, alene på rommet, kom jeg meg ut av det å!!! Jeg har ikke fått bearbeidet følelsene rundt det…heller ikke alle de 10.000 andre følelsene jeg har inni meg, å bærer på og sliter med hver dag, men men…Ikke hver dag det er sunt å prate om vonde ting….noen ganger skal man abre fokusere på her og nå, og ta i bruk det man har av resurser rundt seg!!! så for nå, funka det med »hverdagsprat»…

Nå er det like før vaktskjifte igjen, og jeg aner ikke hvem nattevaktene er, og har en følelse av at jeg ikke gidder å ville vite…at jeg ikke har noe lyst å bli kjent med noen av dem…-.-

Da får jeg jo tid til Glee da!!! heldig for meg at jeg har vært på narvsen i dag, og hamstret inn, så jeg skal nok klare å kose meg litt, de siste våken timene av denne dagen :p

I morgen er det meldt helvetes regn,men jeg og kontakten er totalt innstilt på å gå opp hoppbakken i morra!!! uansett vær!!

MEESTRINGSFØLELSEN SKAL KOMME!!! jeg synes jeg fortjener å føle den mestringen!!! om jeg klarer det så klart, og det håper vi jo på!!!! over 900 trapper??…mmmmm skeptisk :p

men jeg tenker meg det kommer til å bli en aldeles fin tur, med utfordring, og mestring!!

Nå legger jeg meg i senga å ser på Glee 😀 😀

Terningskast i dag- jeg tror jeg kan påstå jeg har følt en svak 5’er i dag faktisk!!!! som desverre fort datt ned til en 2’er, men  om jeg skal være fornuftig og se på »hele bilde» så blir det vel tilslutt en 3….det er liksom alltid en 3’er…men men..3 er bedre en 1!!!!

peace out

Jeg Står Ikke Alene…

Standard

Det var plutselig søndag igjen…

merkelig nok…

Tiden flyr fra meg…selv om den også står stille…

 

Jeg har hatt en kjempe fin helg! Det har vært kjempe koselig å være på besøk hos familien 🙂
Vi har bare kost oss, og sett på tv og spist god mat og ja…bare vært litt ‘familie’ 🙂

På fredag møtte jeg igjen en gammel kollega av meg, som jeg ikke hadde sett siden Februar! 😮
Det var utrolig koselig!!! vi trasket litt rundt på senteret, også tok vi en kaffe på baracoa, før vi trasket litt mer på senteret, før hun kjørte meg hjem. Det var godt å se henne igjen…klemme henne…snakke med henne…bare være med henne….
Jeg savner deg så utrolig mye, savner å prate med deg, savner å le med deg, og gråte med deg!
Husk at jeg tenker på deg selv om jeg ikke er der! ❤

 

Ellers har værgudene ikke helt på god siden denne helgen, så vi har holdt oss inne for det meste hele helgen!!! Men været skal ikke sette en demper for kosen!! Vi har hatt det kjempe koselig selv om været ute tilsier noe annet :p

 

Nå sitter jeg igjen på toget, og det er egentlig greit…..
Jeg liker egentlig litt denne stunden på toget, på vei hjem! Det gir meg tid til å gjøre unna alt jeg føler ‘trang’ til å gjøre, før jeg kommer hjem, slik at jeg kan faktisk SLAPPE AV da jeg kommer hjem.
Som foreksempel å blogge, eller lese alle bloggene jeg ikke har fått lest i løpet av helgen.
Akkurat nå så vil ikke nette på toget samarbeide, så jeg får ikke lest blogger akkurat nå…men jeg kan likevel blogge…eller hvertfall skrive, også bare kopiere det inn i bloggen da nette bestemmer seg for å være grei igjen 🙂

 

Det er mange tanker som baller på seg, når jeg har vært borte fra bloggen, eller borte fra mitt eget hode så lenge :p Hele fire dager, uten å sitte å tenke, det er lenge!! det er godt!!! jeg kjenner ikke savnet da jeg sitter der og ser på tv og glemmer alt om alt!!! men så fort jeg kom på toget, og plutselig er alene, eller i et miljø med mindre ytre stimuli og inntrykk, da får jeg plutselig tid til å reflekter, og da får jeg mye å reflektere over….

 

Jeg vet at du leser bloggen, og sikkert vil mene det ene og det andre om det jeg sier, men det får du bare gjøre, så får jeg mene det jeg mener….

 

Det var godt/vondt å snakke sammen….jeg har holdt på mange ord jeg nå kjente jeg ikke maktet å holde på lengre….Og det tror jeg også du følte….
Det løste ikke problemet, eller situasjonen, men det blir vel å ha litt for høye forventninger også…En samtale eller 10 vil ikke løse det….eller gjøre det enklere for noen….det vil ta fler samtaler, og det vil absolutt ta tid!!

Men jeg følte at vi nå hvertfall har gjort oss ‘kjent’ med ‘elefanten’ i rommet….

Jeg føler hvertfall jeg nå ser og forstår familiens side av saken litt mer…og at jeg ser hvor det kanskje har sviktet på noen måter….
Jeg kan se nå, hva jeg bør kanskje være flinkere til å gjøre, om jeg ønsker forståelse eller noe som helst…

En ting er at jeg siden sommeren, har distansert meg veldig fra familien….For det har jeg gjort…bevisst….og det er flere grunner til at jeg følte for å gjøre det….og det har hjulpet meg på mange måter i høst…det har vært deilig å slippe å forholde meg til dem…slippe å måtte forholde meg til dem som ‘pårørende’…det er en egoistisk handling, fra min side…veldig egoistisk kanskje?

Men i høst har jeg (trodd) at det har vært det riktige, og det jeg trenger og hatt det faktisk bedre med meg selv, da jeg har holdt dem så på avstand…

Men jeg glemmer kanskje at det er ikke bare meg midt opp i dette….det er jo andre rundt meg…familien som er langt unna, og så klart lurer på hva som skjer…

Det har liksom ikke helt gått inn det…jeg har liksom ikke tenkt det….liksom ikke falt meg inn at kanskje familien min bryr seg om meg??At det er kanskje noen som faktisk bryr seg….

Men jeg synes alltid det er vanskelig å forstå det, og akseptere det…det er ikke bare med dem, men med alle…
Det å stole på at noen virkelig ønsker meg noe godt? Eller bryr seg…

For det meste blir jeg møtt med frustrasjon og sinne, eller fortvilelse som eskalerer til sinne….Og det er vanskelig å skulle forstå at det kanskje egentlig betyr de er glad i meg….For meg blir det liksom feil…å bli sint på meg, for at jeg ikke snakker, men også sint når jeg snakker?

Jeg prøver minne meg selv på at det bare betyr de faktisk bryr seg, men det er vanskeligere enn man skulle tro, å prøve å tro på det!

 

Den siste tiden har jeg distansert meg, og ikke ønsket å involvere noen….for at da kan jeg bruker all energien på meg selv, for å faktisk komme meg opp vær morgen….Men det vil ingen noengang forstå…jeg forstår det ikke selv…

Men det er veldig vondt å vanskelig å prøve å fortelle noen som skal stå deg nær, at du faktisk ikke har det bra…at du har det vondt…og egentlig har hatt det vondt i mange år…..det er så utrolig komplisert og går så langt tilbake i tid hvor jeg ikke engang forstår selv….Det er mye jeg ikke kan stå for selv…men det er mye jeg kan stå for selv også….og det står jeg faen meg for!!!

Men å prøve å fortelle noen som har oppfattet deg som glad, og oppegående, og tilsynelatende har det bra, at egentlig har du ønsket å ende det hele, i flere år…det er ingen lett ting å gjøre…

Det er sårende, samtidig som det gjør en selv bevist på hvordan man egentlig har følt seg…

Å si det høyt, er skummelt….å tenke det stille for seg selv, er mindre skummelt…nesten som da er det ikke sant liksom…men så sier man noen av sine tanker ut høyt, og da blir det plutselig skummelt og virkelig!!

 

Det er som jeg har gjort hele livet, skjermet meg fra vonde ting….Det har jeg gjort nå også…
Jeg synes det grusomt vondt å snakke om det med familien, så derfor har jeg distansert meg fra dem, slik at jeg slipper det…nok en gang en mestrings strategi, for å overleve…

Men som alle andre ting jeg har fortrengt, eller prøvd å glemme, så kommer det bare tilbake å biter deg i halen….

MEN

men jeg er på vei til å face all my fears!!! men jeg er utolmodig, og alle andre rundt meg er utolmodig, og helst skulle det skjedd i går, men slik er det ikke…

Jeg går å venter….venter på å komme inn….Det betyr ikke at jeg driver dank og lever det glade liv, og skylder på at jeg venter på noe, så derfor kan jeg ikke starte med noe annet….

Det er overhodet ikke det jeg driver med!!!

Jeg forventer heller ikke at alle eller noen skal forstå hvor mye jeg egentlig jobber med meg selv hver dag, og hvor krevende det er for meg å reise meg opp hver morgen for å svelge det ene og det andre, som faktisk skal gjøre at jeg holder ut en dag til i dette som folk kaller livet….

Hverdag må jeg først minne meg selv på hvorfor jeg gjør dette….er det for meg, eller for andre?….jeg har omsider lagt bort den tanken om at jeg lever for andre, for det hadde ikke gått lengre….så nå må jeg prøve å minne meg selv på hvorfor jeg ønsker å stå opp i morgen også…Det er faen ikke noe lett jobb!!! det er helt forferdelig vanskelig å prøve å finne en grunn til å leve, når man ikke vil….finne en unnskylding for å forsette nesten…

Men jeg holder fast i livets taue, med begge hender, og skal ikke slippe ennå…selv om jeg utallige ganger ønsker å slippe….

Ja, jeg kan si at livet går rette veien, og alt ser så lyst å flott ut, og alt det der….Men verken du, eller jeg tror på det!!!

Nå skulle ikke dette innlegget bli så dystert, som det har blitt, men samtidig så synes jeg det er viktig å være ærlig både med dere, og ikke minst med meg selv!!! det er ikke vits å lyve!!! for det går jo bare utover meg selv!!

Det er ikke dermed sagt at jeg skal endre holdning, og bare tenke på alt det mørke, og hva jeg egentlig føler på innsiden, og rett og slett drukne meg selv i depresjonen, for det er heller ingen løsning!!! det har vi prøvd på før, og det har vi erfart hvordan gikk…

 

Jeg er så forvirret og sliten at jeg vet liksom ikke hva jeg verken sier, tenker, eller ønsker lengre!!!!

Det er bare et stort rot i hode uten noen form, eller kontrast….

Ingen tanker som er sterkere enn andre, eller mer tydelig….Ingen som skiller seg ut i mengden…Alle er like viktig, og uviktig…

Jeg klarer ikke sortere dem!! hva som er viktig, hva som er uviktig…hva som er sant…hva som er usant…

Hva som er virkelighet, hva som er så langt unna virkeligheten som det kan forblitt….

Ingen grupper, eller koloner, jeg kan putte noen i…

 

Crap, nå har jeg snakket meg rundt i en stor krussedull føler jeg, ingenting make sense nå…

Litt forstyrret av alt som skjer rundt meg på toget, samtidig som det er så helvetes mange tanker i hodet, at jeg får ikke tenkt ferdig en tanke før neste begynner, eller popper inn og avbryter….

 

Men konklusjonen av alt dette babblet, er noe i duren av:

 

  • Selv om det kan virke helt absurd og uvirkelig for utenforstående, at å delta på en samtalegruppe, eller trene en time en dag, kan slite meg ut, så for dere tenke det, men hold det for dere selv!!! det er ikke noe hjelp i å fortelle meg at dere synes det er absurd å bli sliten av enkle aktiviteter….Det er utvilsomt slitsomt å være i mitt hodet….
  • Jeg forventer ingen full forstålelse fra noen, og jeg skal slutte å forlange eller klage over at ingen forstår, da jeg faktisk ikke gir folk mulighet til å forstå…Jeg skjønner jo at ingen er tankelesere,…SÅ om jeg holder noen på avstand, så skal jeg ikke bli oppgitt eller fortvilet og sint, om dere ikke forstår…Men om jeg velger å dele mer med noen, så forventer jeg at man prøver å forstå!! ikke i morgen, ikke neste uke…men over tid!!!
  • bli flinkere til å være ærlig med meg selv!!! ikke lyve og pynte på tilværelsen….flinkere til å balansere ?….balansere mellom en hverdag fylt med sol og glede, og en hverdag fylt med mørke og dysterhet…
  • prøve å ta hensyn til de rundt meg, uten å slite meg ut….Finne en passe balanse mellom dem, og meg….slik at jeg ikke vrenger meg selv fra innsiden og ut, til å ikke stenge dem helt ute…
  •  

Jeg ønsker å ha døren åpen for alle og enhver, men holder knyttneven klar i dør åpningen..ønsker deg jo velkommen inn, eller håper på at du skal komme inn…men samtidig har jeg knyttneven klar, og dermed sender avvisende signaler…

Helvete, dette er ikke lett ass….Jeg misunner alle andre somklarer dette!!! som klarer å slippe folk inn, uten å denge dem ned først…

Det vil ta flere år, og det har jeg fortøyd på en måte….kunne bare ønske andre ville forstå det også…at jeg ikke er hverken frisk eller et annet menneske I MORGEN!!!

 

Nå gidder jeg ikke skrive mer egentlig…greit å slutte mens leken er sånn halvveis god…selv om det er ingenting godt med dette her…

 

 

Men jeg har faktisk hatt en veldig veldig fin helg, og jeg har kost meg masse!!!!!!!!!

Jeg er glad for at vi hadde denne samtalen, den ga meg et annet syn på tilværelsen….den minnet meg på at jeg ennå er i stand til å felle en tåre eller tre….Det føltes godt…og jævlig vondt!!!Men i ettertid, godt!!

 

Jeg prøver ikke å »kjefte» på noen, for så å backe up med noen positive ord om hvordan det egentlig kan sees på som noe positivt….for det er bare for dumt!!! Jeg mener 100% ærlig, at JA! Det var ubehagelig, og vondt, og føltes ut som en kniv i hjerte….Men det var også godt å få vite hvordan jeg kanskje oppfattes av andre rundt meg, da jeg tydeligvis ikke ser det selv…og det er ingen vonde følelser ovenfor dette, eller personer generelt!! Jeg er mer voksen en som så !!! Give me at least that!!

 

Takk for en kjempe fin helg, glad i deg, og dere ❤ 🙂

 

og nei, jeg har ikke lest igjennom det, før jeg trykka på ‘publish’, så ignorer alle skrivefeil, for jeg skrev dette i mikroskopisk skift, da det sitter en nysgjerrig dame nedsiden av meg 😛

 

What Does ‘Trust’ Really Mean?

Standard

Det gikk overraskende bra i dag….Jeg hadde (trodde jeg) forberedt meg på det verste i dag….
Heldigvis var jeg sterkt overbevist om at det ikke var siste gang i dag….og da merket jeg fort at jeg var ikke så forberedt som jeg trodde:p

Det gikk veldig greit i dag….selv om det samtidig gjør vondt at jeg ikke klarer å kjenne noe…
Å snakke om ting som i utgangspunktet skal gjøre vondt…Jeg får ikke frem noen følelser…
Det er mere vondt å kjenne på fraværet av følelsene, enn faktisk å kjenne sinne,eller svikt ovenfor hva vi snakker om…
Jeg prøver utrolig hardt…prøver å gå dypt inn i meg selv, finne frem de følelsene jeg vet eksisterer i meg, men ikke vil frem…
Prøver å lure dem frem til overflaten, kjenne på dem, og faktisk ta nytte av å prøve å kjenne på dem da jeg faktisk ikke trenger å sitte alene med dem….Men ingenting skjer 😦 det er vondt!!

Gang på gang klarer alle andre rundt meg å kjenne på sinne,sorg,svikt,frustrasjon,og sårbarhet, som egentlig JEG skal føle….
Hvorfor i all verden vil de ikke komme frem? hvorfor skal de gjemme seg så godt at jeg kan finne dem?
Det er fryktelig frustrerende å se at alle andre finner de, drar de ut av meg, tar de innover seg selv og har ingen problem med å vise og fortelle hvordan følelsene ser og høres ut….men da jeg skal prøve, så blir de usynlige…de blir borte…

Jeg kan til tider få frem litt, og bli »bedre kjent med dem», men det er jo støtt da jeg er alene, og redd….så jeg skyver dem fort tilbake der de kom fra….for jeg vil jo ikke sitte alene med dem…det er skummelt…det er farlig….
Så da jeg har muligheten til å kjenne på dem, sammen med noen, nei da løper de så klart fra meg….:/

Jeg kunne ønske jeg satt med alle svarene….da hadde jeg vært rik tror jeg…
Men jeg kunne virkelig ønske jeg klarte å løse dette mysteriet, men det vil nok ta tid….mange år…(skremmende men sikkert sant :/ )
Det er nok en hvis sannhet i det….Jeg tror det vil ta mange år!!! Mange år før jeg kan stole på noen igjen…ordentlig…
Da snakker jeg ikke om å stole på at vennina de sier hun lover å kjøpe røyk til deg eller lignende….å stole på slike banale ting, er greit….Det er liksom ikke verdens ende om den andre parten ikke holder løftet….det er noe man kommer lett over…
Men å lære å stole på at for eksempel noen virkelig vil meg noe godt, eller faktisk oppriktig (og ubetinget) bryr seg om, det vil ta år å godta….det krever mer en folk tror, og stole på andre mennesker….
Det er ikke akkurat en oppmuntrende klapp på skulderen å få høre noe slikt….men det er kanskje det realitets »sparket i magen» jeg trenger….om jeg ikke har lært meg det i løpet av de 20 årene jeg har levd hittil, så kan jeg ikke regne med at det vil skje over natten heller…-.-

Jeg ønsker det jo så utrolig sterkt!! men skepsisen i meg er mye sterkere….jeg vil knuse skepsisen noen ganger…bare utrydde den, og aldri se den igjen…men det er en trygg måte å beskytte seg selv på! Da kommer det fantastiske orde jeg elsker over alt på denne jord..: Balanse…..-.-
Jeg hater det!! det er så vanskelig å balansere…

                                              Mange opplever sikkert at det er vanskelig å balansere familie og tid og jobb osv….

 

 

 

 

 

 

Det er mange måter å balansere på….Men den virkelig kunsten ved balanse, den kommer innenfra..
Er man i balanse med seg selv, da har man mestret kunsten av balanse.
Jeg merker selv, at jeg er helt i ubalanse med meg selv…virkelig ute å kjører liksom..
Det er enten fryktelig opp, eller drastisk ned….
Jeg kom faktisk nettopp på, at i den nye samtalegruppen, var dette noe vi tok opp sist Torsdag, dette med å balansere psyken og venner/familie osv….Og det er definitivt et viktig aspekter i livet…jeg mestrer ikke denne typen »likevekt» heller, men jeg er på god vei!
Jeg er blitt mye mer bevist, og derfor flinkere til å balansere hverdagen,psyken,og venner og familie, og er nærmere en nøytral balanse enn jeg var for eksempel for 6 mnd siden!
Men den indre »vekten» i meg, den er ikke på god vei (ikke på vei engang) til å nærme seg likevekt…
Selve vekten er kanskje ikke bygd sammen engang…Der løper alt fritt, opp og ned, og til alle kanter…et ordentlig kaos…Uro rett og slett…

Jeg kommer over dette bilde via Facebook, forrige uke….første jeg tenkte var faktisk: jah..fint det, da har ikke jeg (per definisjon) ‘ et godt liv’ da…..Nok et klisjé sitat som går meg på nervene….da jeg leste et par av kommentarene ved siden av bilde, måtte jeg nesten le litt…noen er jo så heldige at de kan si seg enige, og mener det stemmer veldig for dem osv…men det var en eller to kommentarer som skilte seg ut fra mengden….det var faktisk noen som hadde kommentert at dette var jo bare meningsløst, for det bare understreket at den personen ikke hadde et »godt liv»…. Hvorfor i all verden skal man måtte følge en mal, eller definisjon av hva et godt liv er? Alle mennesker har forskjellig oppfatning av livet…av hva lykke er….av hva frykt er…sorg,smerte,svikt,depresjon osv osv….En definisjon skal ikke definere deg!!

Dette bilde fikk jeg tilsendt en dag i inn boksen min, av en person som betyr utrolig mye for meg

Jeg hadde hatt en ufattelig dårlig dag, og jeg så for meg at verden kom til å rase sammen…
Men så leste jeg denne, og noen gode og trøstende ord som fulgte med, og da så ikke verden ut som den kom til å rase fult så fort som jeg først hadde forutsett…
Det er utrolig viktig å minne seg selv på at man kan stoppe litt opp iblant….det er ikke dermed sagt at man skal hoppe av »karusellen» i fart, men heller sette ned farten litt…
Jeg har ofte spurt meg selv når kroppen vil gi opp…utallige ganger har jeg trodd at nå klarer ikke kroppen mere….den er utslitt…jeg har slitt den ut…jeg har mishandlet min egen kropp til en punkt hvor det bare ikke kan gå lengre….tror jeg!
Og hver morgen, er jeg like overasket over at jeg klarer å reise meg opp å stå på to bein! Det var til tider ufattelig vondt å innse at jeg ikke klarte å ødelegge kroppen min…at uansett hvor mye jeg prøvde, så ville den ikke gi opp!! Men nå tenker jeg ikke over det…muligens har jeg prøvd å ta litt mer vare på kroppen også…men jeg tenker ikke lengre til meg selv : » når skal du gi opp?»….Og det må jo være et positivt fremskritt?

Tilbake til dette med å akseptere og stole på andre….
At noen kan faktisk ønske meg vell….
Det er som bilde sier….det er det jeg ser for meg…Jeg tror (uten å ha sittet å grublet over dette i flere timer) at jeg med hånden på hjerte kan si at jeg ikke stoler 100% på et eneste menneske….
Da mener jeg ikke slik »hverdags» tillit, som vi alle kan føle….
– Jeg kan stole på mine nærmeste venner og familie om at låner jeg dem noe, så får jeg det igjen…
– jeg kan fortelle en hemmelighet, og stole på at den forblir hos den enkelte jeg forteller…
– Jeg kan stole på materialistiske verdier i livet….

Men skal man til roten av problemet…(en av de mange), så må man grave dypere….da må man under huden…
– Jeg tørr ikke stole 100% på noen som sier de er glad i meg
– Jeg tørr ikke stole på at noen elsker meg
– Jeg tørr ikke stole på at noen kan HELT UBETINGET være glad i meg
– Jeg tørr ikke stole på at noen faktisk vil meg vell
– Jeg tørr ikke stole på at noen kan tenke på meg…huske meg…bry seg om meg

( ja, jeg »lånte» denne fra Happypain  sin blogg) 😉 forgive me?^^

Det er fortvilende å faktisk ikke finne ord som kan beskrive hvor frustrerende det er å ikke kunne føle det jeg normalt sett, skulle vært i stand til å føle!!!
Det er frustrerende nok til å kunne rive ut sitt eget hår…
Å veksle så drastisk mellom de to motsatte polene, at du ikke merker det engang, er fortvilende!!
I det ene øyeblikk føler du alt for mye!! du føler mer en du skal…du kan føle alt det andre føler….du føler så mye at hjerte ikke har plass, og holder på å eksplodere….
I det andre øyeblikk føler du ingenting….Dobbelt kjekker at hjerte ennå er på sin plass, og faktisk dunker ennå….Tviler på sin egen eksistens…Tviler på om man er et menneske?? Tviler på om man i det hele tatt er i stand til å føle noe som helst?….

HER kommer viktigheten av denne ‘vekten’ og den ‘indre balansen’ frem….Å balansere disse to motstridene tankene/følelsene/opplevelsene, eller oppfatningene, er en type kunst det ikke finnes ord for….
Det er mye det ikke finnes ord for….ihvertfall med hensyn til mitt minimale ord forhold…Det er mye jeg ikke finner ord for…mye jeg ikke kan sette ord på….Men ordene finnes nok!! de er nok ute der et sted…

Så….Ellers, bortsett fra dette »reality kicket», så gikk resten greit….Det er ennå stille og uklart i forhold til nærmeste fremtidsplaner, men de er på sporet….Kunne regne med 1 mnd ca…slutten av November…Starten av Desember…jeg tror det ikke før jeg får se det (svart på hvitt) :p
Var små nervøs for hvordan reaksjonen ville bli i forhold til »brevet» jeg ga i forrige uke….men det var ikke noe å grue seg til!! det var positiv feedback, og jeg var med ett, mer komfortabel i timen…Nå som jeg liksom fikk delt tankene mine som egentlig surrer å går oppe i hodet mitt…men som ikke finner vei ut av munnen min :p Jeg skrev ned innlegget fra bloggen, fra forrige time, » Never Say Goodbye..»
Så da jeg kom i dag, følte jeg vi nå »var på samme side» liksom…at vi nå er begge enig om hvordan ting ser ut….Siden jeg mister alle evner til å formulere en setning mens jeg er der, så er det en lettelse for meg å kunne få sagt alt jeg egentlig tenkte, men ikke fikk sagt….

Nå er det faktisk 4 uker til neste gang….jeg tror ikke vi har hatt en såååå lang »pause» før…En pause på 3 uker, har vi hatt…selv om det verken var ønskelig, eller planlagt, så gikk det jo!!! det gikk faktisk!! jeg overlevde jo det…så hvorfor i all verden skal jeg ikke overleve 4 uker??….teknisk sett, blir det bare 3 uker jeg må »klare meg alene», da jeg skal på DPS’n neste uke….
Jeg tror det kan bli godt å ha en lang pause….samtidig som det kan bli vondt og vanskelig…
Det kan jo henne jeg har bygd opp så mye bitterhet på 4 uker, at det å ha en »avsluttende konsultasjon» vil være alt annet en smertefullt 😛 selv om jeg tviler…men det er lov å håpe…selv om det hadde vært litt urettferdig ovenfor henne egentlig….

Gud så sant dette er….her kan jeg si meg 100% enig med et sitat bilde hentet fra Facebook!

Nå er det virkelig tid for å runne av her…
Nå har jeg skrevet så mye at jeg får slitasje skader på fingrene snart….

Vinteren har virkelig kommet for å bli nå tror jeg….hele byen er hvit, og det er nok så kaldt ute….

Jeg har for engang skyld, ingen flere planer i dag!!! En veldig vanlig tirsdag….en tirsdag slik dem egentlig skulle være (i mitt hodet), men som i det siste har blitt alt annet en det :p
En God tirsdag rett og slett!!! føler meg tankefull men sterk, mens jeg går ut døren…noe jeg har savnet å føle…det er fint å føle man ikke er totalt nedbrutt da man går derifra!! * thumbs up*
Og hadde 2 kopper kaffe med en venninne, i byen, før jeg vandret videre hjem 🙂 så, terning kast for dagen i dag (hittil ihvertfall kl 15:15)
blir: en solid 4!! 🙂

Snakkes!

»En dag uten trening, er en dag uten mening» …??

Standard

 

 

Jeg kom meg opp i dag også….utrolig nok…
I går kveld gikk det litt …»rart for seg»….ting var litt ute å sklei på glattisen en liten stund..:/
Kansje det ikke er for bra å være for lenge alene?….jeg hadde trossalt hatt hele lørdagen og hele søndagen heeeelt alene!! uten å se et eneste menneske 😛 det er vist ikke så bra det tror jeg….

Jeg våknet i dag i 11 tiden, og følte egentlig mest for å ligge å synes synd på meg selv i hele dag….men jeg kunne liksom ikke gjøre det heller…
Så jeg gikk bort på jobben til Dorthe, og var med henen i pausen…jeg var fremdeles drit sliten da jeg gikk hjem igjen kl 12…men kansje i et litt bedre humør…
Det endte opp med at jeg dro på trening i dag alikavel….merkelig nok…hjernen spiller noen merkelig puss med meg…

»En dag uten trening, er en dag uten mening»…dette mente hvertfall kontaken min…hmmm…

Ble hentet av kontakten min i dag, for jeg er jo mega lat og ikke gadd å sykkle bort…selvom jeg hadde hatt tid til det…
Jeg visste også at hun ikke kjøre meg tilbake, som alltid…men that was a risk i was willing to take.
Da vi kom frem, så møtte jeg på en av kontaktene fra DPS, som hadde kjørt noen til trening, men som ikke skulle være med selv…jeg ble veldig glad for å se henne, og smilte fra øre til øre 🙂
Vinka til henne, og hun vinket like mye tilbake..

Da vi gikk opp på trening i dag, var det en heeeeeel del nye mennesker som var der….jeg ble med ett, veldig skremt, og energiløs…(om det i det hele tatt er et ord…det er det nå hvertfall :P)
jeg satt nå der da og ventet, og ble mer og mer stresset over alle menneskene…alle nye menneskene….jeg likte dette svært lite…
Jeg kom meg hvertfall inn på spinningen, og satt meg heeeelt bortset intil veggen denne gangen, for jeg var aboslutt ikke interesert i å sitte midt i en sverm av nye mennesker og svette og føle klaustrofobien komme og ta meg før utmattelsen og angsten tar meg…
Snill kontakt som jeg har, satt seg som alltid vedsiden av meg på sykkelen, og med ett ble jeg litt roligere…hun var liksom som en mur,eller sperre fra alle andre menneskene….jeg følte meg tryg med engag.
sykklet og sto på som alltid, og fremdeles irriterte jeg meg over den kjedelige spillelisten….jeg skal neste gang, nevne at de bør bytte ny spilleliste, før jeg gjør det:P
Jeg sa egentlig til kontakten min at etter spinning så skulle jeg dra hjem, for jeg orka ikke være med på styrketrening, og heller ville jeg rekke bussen som gikk 1 over 14….og jeg må jo absolut være så jævelig tidelig ute til alt, at jeg trodde jeg trengte 30 min på å gå ned noen trapper og krysser veien for å komme til bussholdeplassen…-.- noe så dumt!!

etter en god økt på spinningen, hadde jeg endret mening…jeg bestemte meg for å være med på styrke alikavell, og tenkte fuck the buss, jeg har da to friske ben og klarer å gå hjem….
Det var stappfult på styrketreningen i dag, og som nevnt tidligere, misliker store folkemengder…-.-
Men jeg fikk min faste plass helt borte ved vinduet…det er så klart med hensikt at jeg har valgt den plassen fra dag 1, for da er det bare en side med mennesker og forholde seg til, samtidig som jeg kan se ut av vinduet og følge med på alt det spennende som skjer, da jeg ikke klarer å følge med på damen forrerst i rommet snakke og demonstrer øvelsene…
Kontaken min synes det var bra jeg endret mening, og jeg fortalte henne da, at jeg ville helst gå pga av det var så mange nye mennesker her…hun sa det var bra jeg sa det til henne, at jeg syntes det var ukomfortablet, og det var også bra jeg utsatte meg for denne angsten…bra eksponering liksom…jejejeje, tenkte jeg, shut ut, og stå ved siden av meg liksom 😛

Etter den siste økten, var jeg ikke treg med å få fart på beina, og gikk ganske fort ut derifra….til min positive overaskelse, satt kontakten fra DPS i bilen på parkeringsplassen for å vente på de hun skulle hente igjenn…jeg smilte igjen, og gikk bort…vi snakket litt, før jeg spurte om hun kunne kjøre meg et stykke på veien…det var veldig koselig å snakke med henne igjen 🙂 savnet henne faktisk litt, da kjente jeg…hun er så koselig og god og tryg 🙂
Spurte hvordan ting er fortiden, og helt ut av det blå, kom det ut av munnen min: meningsløst og tungt….aldri sett for meg at jeg kunne sitte slik å prate med henne, men jeg gjorde det vist:P hun forsto godt, og skjønnte at det var denne ventetiden som tar knekken på meg snart, men at jeg må bare holde ut….jeg var enig…jeg må jo bare holde ut…selvom jeg ønsker å gi opp….men jeg har vært sterk så lenge nå, og holdt ut så lenge, så noen uker til måååå bare gå!! det blir for dumt å gi opp nå! gi opp alt det arbeidet jeg har gjort…DA BLIR DET MENINGSLØST!!

Kom hjem, og ennå en positiv overaskelse møtte meg i postkassen 🙂

Boken jeg hadde bestilt for en uke sidne, kom i dag 🙂 jippi!!
Nå er alle bøkene jeg har bestilit kommet frem, og to er lest ut, og bare denne som venter på min oppmerksomhet og tid…
Jeg har så mange andre bøker jeg skal lese også 😦 Og denne er så stor  og så mye tekst, at den skremmer meg liksom litt….men en dag..jeg lover, en dag skal du også bli lest!

I morgen er det igjen tid for ‘den samtalen’…..

før gledet jeg meg, men nå ser jeg nesten på det som et mas…eller ork…mest forde jeg gruer meg..
Jeg vil liksom ikke dit lengre…for jeg vil ikke ha mere vondt enn jeg har det alt…og de siste 2 gangene har det bare vært vondt og jvelig etter jeg har vært der….så kansje ikke rart jeg gruer meg?….æsj jeg blir så sliten bare av tanken.. 😦 😦


Hvorfor skal jeg måtte gi så mye av meg, og ho bare sitte der og stikke meg med små skarpe nåler til hun sprekker ballongen i meg som vokser og vokser…?….skal ikke jeg få stikke noen nåler jeg da?….jeg da ingne nålpute heller…!!

 

Nå skal jeg igjen gå ut døren, for 3 gang, og stikke på butikken, prøve å finne noe spieselig, kjøpe det, hvis jeg har råd, og gå hjem igjen, og lage det….Dorthe skulle stikke innom etter trening så da er det greit å ha fått lagd mat innen hun kommer…

over og ut!

 

 

Min Totalt Forvridde Metafor

Standard

Etter en meget merkelig og tankefull times samtale, satt det igang en hel del prosesser i hodet….
Tenke? eller fantasere? eller litt begge deler? Bruke fantasien som en terapi?
‘Huset’ og ‘Døren’ er en kjent metafor innen for de fire vegger jeg tilbringer 60 minutter av min tid, i uken. Der hvor jeg liksom skal finne verktøy for å organisere alt inni hodet…til tider, hvertfall i dag, opplevde jeg rake motsettning….alt er diffus…

 

Huset er mørkt…Det er aldri lys i vinduet. Ikke engang på juleaften tennes det en julestjerne. Ekkoet fra gårsdagens spekulasjoner og rykter, delt over naboens gjerder, smeller hardt i husveggen. Jeg er det huset alle tror er forlatt…Det huset alle barn løper forbi…Det huset hvor ‘Til-Salgs’ skilte har grodd fast blandt alt ugresset i hagen. Bare dem som vet om det, eller leter dypt nok, vil kunne finne det.
Å bære tittlen: ‘det huset’, er en selvpåført tittel. Hadde man ikke vært komfortabel med tittlen, hadde man også gjort noe med det.

Alt forfaller; hagen,taket,vinduene,trappen,soverommet..alt…
Alle hus vil forfalle over tid, det er jo logisk…Noen hus er bedre rustet enn andre,og vil komme til å utsette forfallingsprossen med ytterlige 12 år.
Noen er malt med Jotun Optimal, noen beiset med Drygolin oljedekkbeis , og andre med en mindre kjent fabrikant. Selv vet jeg ikke hvilken som er den optimale, men en ting er sikkert…Huset mitt er hverken malt eller beiset.

En dag er det varmt..mer en 20+, og det er mer en varmt nok til å måtte ha opp døren.
Jeg fjerner hengelås på hengelås, og spikrene draes ut med hammer…Med hjelp av et lite spark, åpnes døren sakte og knirkende. Mer kraft i sparket, og døren ville nok falt av.
Mens døren alt er åpen, og solen tvinger mennesker ut av sine komfortable soner, kan man like så greit bruke frustrasjon og hat, til noe produktivt. Stelle fasaden; vanne ugresset, vurdere å fjerne ’til salgs’ skilte, bare du vet hvor ligger. klippe plenen, danne gangvei til postkassen du aldri får post i uansett..
Male huset eggehvitt, og bytte taksten, og kansje til og med kjøpe en blomsterpotte.
Alt dette bare for å gjemme seg i mengden. kamuflering.

Det eneste nå, som skiller mitt hus, fra alle andres hus, er den rustne gammle døren som henger i sitt siste hengsel….
Husets nakne vegger er blitt dekket i Jotun Extrem, postkassen har kommet til synet, og taksteinen er fornyet, til noe mer funksjonelt, og praktisk.Jeg vet ikke om Ekstrem er så ekstrem som Jotun skal ha det til, eller om den bare var ekstremt dyr. Nå kan jeg lukke døren igjenn og vente forhåpningsfult på at postmannen skal legge et brev med mitt navn på, i nettopp min postkasse.

Timer, dager,uker,månder….likevell står postkassen min tom….
For at man skal motta et brev, så må avsenderen vite addressen…En addresse er hensiktsløs uten en avsender..så da må man danne seg et bekjentskap med en som ønsker nettopp å være en avsender…
Alt dette, bare for å kjenne litt glede av å se noe havne i postkassen sin….eller går det dypere? Et tegn på at noen husker deg…Tenker på deg…Vet at du lever.
Det er ikke vanskelig egentlig…men hvorfor kjennes det ut som jeg akkuratt har blitt spurt om å sage av min egen arm?

Det intense ubehaget som rammer meg der og da, vil med tidens løp, vise å bare være en brøkdel av jeg kan forvente meg.
Snart spørr de om jeg kan sage av både armer og ben…for så å sy dem på igjenn, uten bedøvelse…

Jeg vil komme til å lære at den rustne døren helst bør byttest ut, om den skal ha noen funksjon i det hele tatt…
Eller være like gotroende som mine naboer, og ha døren på vidt gap, i håp om oppholdsvær i all evighet. Har jeg døren åpen, så gjemmer jeg bort den stygge utsiden av døren..den siden som tydelig markerer at den har vært ute i et ‘kaldt høstvær’ og stått stødig igjennom stormen.

Døren har ingen lås lengre….uværet tok den en gang for lenge siden…Noen steder låser man ikke dører…ikke engang ytterdører…I byen låser de alt…alle dører til alle rom…også hjerterom…
Nå som min dør ikke lengre kan låses, vil det ikke si at den er åpen da? åpen for alle og en vær? Hvem som helst kan gå forbi, ta i håndtaket, og prøve å gå inn…naboer,barn,postmannen…til og med tyver…Men ingen går inn…ingen vet at den er ulåst…Man kan ikke se om døren er låst, når man står ved postkassen…
Huset er ingen tyver’s drømme bytte…det er lite, om ingenting av verdi, å hente fra dette huset…

Jeg bestemmer meg for å invistere i en ny dør…for jeg vil kunne ha valget mellom å ha døren åpen, eller lukket og låst! Velge om jeg vil at naboen skal ha fult innsynn til alt fra hva som står i kjøleskapet, til hva jeg pusser tenna med…colgate?eller er det solidox? med eller uten fluor?
Det er fint å ha valget….mellom total blottlegging eller total ensomhet og mørke…så mørkt at din eksistens er tvilende, og igjenn spekuleres fra hjem til hjem..

En ting er å åpne døren til mennesker som ikke står å venter. Mennesker som har like mye forventning til deg, som du har til dem…Hvor forventningspresset er gjevnt.
Jeg kan godt åpne døren til slike mennesker. De vil komme til å bruke hagen som snarevei til skolen, de vil komme til å plukke en blomst eller to av beddet, men de vill ikke komme til å storme ned ingangsdøren min, og bombandere hjemmet.

En annen ting er å ønske dør-til-dør selgere velkommen…innpåslitene mennesker som skal selge både det ene og det andre gode rådet du aldri tar.
Verden vil alltid ha noen ‘dør-til-dør’ selgere, det kan vi ikke komme foruten. Noen må jo leve av det også.
‘Foot in the door’ fenomene kan plutselig få to forskjellige betydninger. Du kan enten la deg lure, eller tenke fort, og slenge døren igjenn.
En kort og grei prosess, hvor samvittigheten forblir urørt.

Til tider, vil mange oppleve at min dør er lukket….ikke som i et vindkast som får fart på en åpen dør, og smeller igjenn.
Døren min er ikke noe mer spesiell en alle andres. Den har ingen vinduer, den har ingen pen dør-banker i messing, og heller ikke et unikt dørhåndtak, verdt å bemerke seg.
Døren er en del av huset, og huset er en del av tomten….tomten er en del av et nabolag.
tomten min skiller seg ikke noe mer ut enn alle andres tomt, her i nabolaget. Faktisk er det ingen som legger mer merke til verken tomten eller døren, når de går forbi. Ikke engang den nye ytterdøren, for et eneste blikk eller kommentar…så vanelig er den..
Når det er kaldt ute, eller dårlig vær, da ser alle hus like ut….alle dører er like stengt.
Det er vår definisjon av ‘kaldt og dårlig vær’ som utgjør fasade-forskjellen i nabolaget.
Det kan like godt være 20 + grader, eller 15 – grader, men bare jeg vet hvor ‘varmt’ er ‘varmt nok’ til å la døren stå åpen.

Jeg er vel og merke ikke edru mens jeg skriver….så det ble kansje ikke helt som jeg hadde sett for meg…metaforen mister mening, og historien blir like inviklet og knotete som mine tanker…jeg strømmer ut i en rettning, for så å vende i motsatt, før du har i det hele tatt begynnt å gå!!!
Totalt kaos, blandet med en befriende følelse av ro, kan være vanskelig å jobbe med!

Peace out!

«Affektfobi»

Standard

FOBI MOT FØLELSER? JEG? HAHAHA….HJELP? 😮

Jeg lo da jeg hørte at faktisk fant et navn for dette….faktisk går det ann å ha en fobi mot følelser….en ordentlig fobi altså…en diagnose! ikke bare frykten for å gråte offentlig, men faktisk angst, som blir en plage, og en hindring i hverdagen….
Jeg respekterer absolutt de som faktisk har dette!
Men da dette komme opp i diskusjon, når vi snakket om ‘meg’, så ble jeg noe tvilende….jeg var i forsvar med engang så klart…»jeg skjønner hva du mener, og hva det er, men jeg har hvertfall ikke det»….hmm, noen sier at første tegn til innrømmelse, er benektelse?
Det var ikke snakk om å stemple meg med dette, eller starte utredelse eller noe som helst, det var bare en, av mange forskjellige problemer mennesker har med følelser….så at jeg hopper rett til en konklusjon, hvor jeg tror hun er ute etter å stemple meg med dette, er nesten litt uroevekkende i seg selv…:/ jeg vil ikke ha det i papirene mine…jeg vil ikke innse om (At) jeg har det….jeg vil ikke endre på noe som helst….jeg er allerede nok endret….nå holder det…nå har jeg funnet en person, jeg er komfortable nok, til å leve med….

 

Kilde: psykologibloggen.no

«Affektfobi er et begrep som ofte brukes innenfor dynamisk korttidsterapi, hvor de klassiske konfliktene i denne typen terapi konseptualiseres som en affekt som frembringer angst. Personene regulerer denne uønskede affektimpulsen med et forsvar. Det kanskje mest klassiske eksemplet er at man blir lei seg i stedet for sint.»

Skjematisk kan dette fremstilles i Malans (1979) «universelle prinsipp for all psykodynamisk terapi»

Malans konflikttrekant. Fra Wikipedia.

Det er ubalansen i dette systemet som skaper plager for pasientene (McCollough Vaillant, 1997). Deler av forsvaret vil ofte være det som kalles inhiberende følelser, som skam, angst og avsky. Disse inhiberende følelsene demper angsten forbundet med å slippe løs de følelsene som pasienten er fobiske ovenfor. Det inkluderer også atferd som å smile når man forteller noe trist, gråte når man er sint og å snakke negativt til seg selv. Dette forsvaret hindrer de aktiverende følelsene, som sinne, sorg og lyst, å komme til uttrykk. Hovedtanken i terapien er at disse følelsene, om de får utløp, hjelper oss med å komme oss opp og fremover. I tillegg vil forsvaret gjerne være forbundet med lav selvtillit, og man vil ikke kunne komme seg ut av dette uten at man lærer seg å ikke være redd for sine egne affektive impulser.

For en terapeut som vil jobbe med affektfobi er det første steget å identifisere hvilken aktiverende følelse som undertrykkes, og hvordan den nettopp undertrykkes (Mcullough et al, 2003). Dette er et samarbeidsprosjekt med pasienten der man diskuterer ulike innfallsvinkler. Pasienten trenger å være enig i at «Jo, egentlig var jeg sint på henne!» Begrepet brukes gjerne i såkalt korttidsdynamisk terapi.

Om pasienten kjenner seg igjen i konseptualiseringen kan man gå videre til å identifisere og påpeke spesifikke forsvarsmekanismer. Det påpekes at dette vil være smertefullt for mange, og at pasientene ofte kan skamme seg. Terapeuten bør da fremheve viktigheten av selvmedfølelse, og at det ikke er formålstjenlig å legge skam til problemet. Man kan sammenligne det med en skade man har, og å skamme seg over skaden man har blitt påført hjelper ingen, spesielt ikke pasienten selv.

Affektfobi kureres som alle andre fobier med eksponering. Dette skjer gjennom at den fobiske affekten får komme frem i terapitimene. I tillegg hjelper terapeuten til med å regulere affekten og forsvaret. Hvis følelsen lokkes frem er det viktig å vise pasienten at dette er trygt og påpeke eventuelle forsvarsmekanismer som blir tydelige: «Ok, så du tenker at kjæresten din ville skammet seg over deg om hun så deg gråte nå [skam, klandring av seg selv, prøver å stoppe seg selv]. Hva med alle de gangene hun har vært sint på deg fordi du ikke viste følelsene dine? Hva tror du hun egentlig ville syntes?»

Vellykket terapi for affektfobi gjør at sunne affektene kan slippes fri, og de virkelig vanskelige, mao de inhiberende, får slippe taket. En RCT-studie viste at korttidsdynamisk terapi med fokus på affektfobi hadde minst like god effekt som kognitiv terapi (Svartberg, Stiles & Seltzer, 2004), skjønt dette er et område som sårt trenger mer forskning.

 

Nærmere om behandlingsmodellen

Behandlingen baserer seg på en korttids psykodynamisk behandlingsmodell utviklet av Leigh Mc Cullough.

I denne modellen anser en psykiske lidelser som ”affektfobier”, dvs. fobi (angst og unnvikelse) for visse følelser. En tenker seg at psykiske lidelser ofte oppstår som følge av at visse følelser fortrenges eller på annen måte holdes tilbake.

Dette skjer fordi følelser kan være konfliktfylte og vekker så mye angst, skyld, skam eller smerte at en ikke orker/tør å forholde seg til dem. I stedet utvikler personen et forsvar mot disse følelsene. Eksempler på atferd som har karakter av forsvar er tilbaketrekking, høyt aktivitetsnivå, bruk av rusmidler, selvskading etc.

Gevinsten ved dette forsvaret er at en holder følelsene unna, men prisen for dette kan i det lange løp bli at det ”går på helsa løs”, fordi en nekter seg selv å erfare og utrykke følelser som er legitime og naturlige og svarer til viktige behov. Behandlingsmodellen er åpen og fleksibel i forhold til bruk av metoder fra forskjellige terapiretninger.

Behandlingens siktemål vil være å oppnå en tilstand hvor en kan erfare og uttrykke hele spekteret av følelser. En viktig forutsetning for dette er at defensive væremåter avlæres og at angstnivået holdes innenfor et tolerabelt nivå.

Du kan finne mer info om behandlingsmodellen på http://www.affectphobia.org

Kilde: ModumBad