Hvem Er Jeg?

Standard

Hvem er jeg? 

Jeg aner ikke….

IMG_20130531_224005

Jeg er en som har gått på en smell…

En som nå kjenner konsekvensene av å både ruse seg, og slutte å ruse seg…

I begynnelsen var det ikke mitt valg, det var noe noen valgte for meg, for at jeg liksom skulle få det bedre…
Bedre fikk jeg det jo…
Det løste problemet der å da…det var fint, godt og befriende…

Tiden gikk, og friheten fulgte meg ennå…
Jeg var fri fra vonde tanker, og vonde følelser..

Det var så godt å slippe alt det vonde, så jeg forsatte ….

hvorfor slutte med noe som gjør godt, bare for å få vondt liksom?

Fornuften min var der innimellom, da jeg selv ønsket å slutte på dem flere ganger,
men det ble aldri slik..

Til slutt ville jeg ikke slutte med dem, for det gjorde fremdeles godt, flere måneder senere…

Noe så fantastisk, et par hvite piller som jeg tok hver dag, som lå i en dosett fra hjemme tjenesten, og som tok vekk alt det vonde….
hva kunne vel være farlig med det? 

De var jo lovlig, det var jo til meg, ingen andre…

 

Men en dag måtte realiteten komme å slå tilbake…

Jeg trengte jo ikke disse pillene…

Jeg ville ha pillene, men jeg trengte dem ikke…

Jeg måtte slutte å lure meg selv…

Så vi tok dem bort, alle sammen, alt på engang…

Dagen etter gikk fint…

Par dager etter, gikk mindre fint…

Ligger i fosterstilling i senga, og gråter og mumler noen meningsløse setninger om rus…

Ønsket om å få tilbake de »så kalte medisinene» var stort….nesten så stort du ser for deg du kunne gjort hva som helst for å få dem igjen..

Er det det som heter abstinenser? 

(((((Og tenke deg det at små barn får dette i kroppen sin hver eneste dag, mot ADHD?? eller mot umodenhet? eller mot foreldrenes unnskyldning? 

Du gir ikke barn ADHD medisiner, hvis dem virkelig ikke har det, baaare for at da har du en unnskyldning for ditt barns dårlig oppførsel? 

Men vi bor jo i Norge, hvor alt er så flott å fint, så det skjer nok ikke i Norge…))))))

12 dager siden det sa stopp…

Ingen flere lette løsninger for meg…

Nå er det bare å hoppe ut i dette helvete med begge beina….

Men jeg forstår alt sammen nå!!!

Jeg forstår hvorfor livet var så greit det siste året, hvorfor jeg ikke klarte å komme noe lengre med meg selv følelsesmessig, hvorfor det var så utrolig vanskelig å fortelle andre hva jeg følte, eller hvordan jeg hadde det, da jeg ikke visste det selv, da jeg egentlig trodde jeg hadde det ganske bra…

Det virker så opplagt nå…

Jeg kjenner igjen det livet jeg forlot for noen hvite piller nå…

Det er tilbake, det forsvant aldri…det var bare satt i mørket en stund…

Tenk hvor mye lengre jeg hadde kommet uten de »medisinene»…..

Hvor mye mer jeg kunne jobbet med følelser osv….

Men jeg kan ikke sitte her å angre på alt som er skjedd…

Ser fremover, på de mulighetene jeg kan velge å ta eller angre på siden…. 

peace out!!! 

Advertisements

4 responses »

  1. Veldig vanskelig å være i denne mellomfasen som du er i nå (slik jeg leser deg). Noen ganger er det riktig å sette strek og la det som tilhørte fortiden forbli der, og gå videre med livet med nye forventninger, mens andre ganger må en bli ferdig med det som ligger bak først.

    «Hvem er jeg?» – det vanskeligste og mest grunnleggende spørsmålet en kan stille seg?

  2. Veldig sterk tekst. Skjønner du har det tøft. Sender deg varme tanker –

    Hvem jeg er? Ja, det spørsmålet har jeg stilt meg selv, mange ganger. Ikke lett å vite.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s