Alle Disse Dagene Som Gikk…Lite Visste Jeg At Det Var Selve Livet

Standard

dagene går….like fort eller like sakte som før….døgnet har 24 timer, uansett hvor mye man vender og vrir på det, så er det bare noe man må akseptere! litt sånn som livet egentlig….

jeg puster, jeg ser, jeg hører, ja da lever jeg vel da….uansett hvor mye man vender og vrir på det, så må jeg akseptere at jeg ennå lever….

det er en tragisk pang start på et innlegg, jeg er klar over det..:/ men som det meste for tiden, inkludert følelser, så har jeg null kontroll… I skrivende øyeblikk, tenker jeg ikke på hvem som kan lese dette, som jeg så kalt blottlegger meg for her…»maska» er så av at om det fantes noe mer en naken, så hadde det vært det…

Det har vært en ekstremt tung periode, på tja, to-tre uker nå…jeg må ærlig innrømme jeg går litt i surr i dager, uker ( å år) akkurat nå…

Det har vært veldig godt til tider, at jeg har flyttet opp til internatet igjen, slippe å gå distansene som føles som mil….men også litt slitsomt, da det er mye virksomhet her, mye støy, mange folk, alt som egentlig plager meg fortiden… Litt merkelig å være ‘her’ igjen, den tilværelsen jeg er i nå….jeg som føler jeg er ganske sosial, og VET jeg står for mye uro og lyd, som nå er den som bor i min lille hule, og er folkesky, og nesten lys sky….alle lyder river i meg, det gjør fysisk vondt! hjerte pumper så fort det bare klarer, for å tilføre kroppen det den trenger, for at jeg skal klare å funger på noe som helst vis….det føles nesten »slemt» å utsette hjerte for all den jobben, da jeg føler jeg jobber i mot.

Merkelig nok, så puster jeg ennå….det er merkelig….virkelig et mysterium?? Ikke det at jeg har forsøkt å slutte, men at menneske kroppen er så ufattelig sterk, og klarer å kjempe selv om hjernen har sluttet å fungere…..selv om hjernen har gitt opp liksom.. de siste dagene eller var det ukene?? så har jeg for det meste bare holdt meg på rommet…og til en forandring, synes jeg det er bedre enn å være »der ute med alle andre».. de ansatte har latt meg være, gir meg rom, gir meg tid, gir meg respekt forsåvidt….eller er det frykten i dem som holder dem unna? Det er ikke noe nytt det, at folk trekker seg voldsomt unna, da jeg plutselig tar av meg »maska» og blir..meg..

Som regel blir jeg fort lei av det, og tar masken fort på igjen, for ingen liker å være sammen med en person som er deprimert, og jeg liker heller ikke det….men nå synes jeg det har tatt litt vel lang tid, før jeg finner maska….faen ass, uansett hvor jeg leter, så finner jeg den faktisk ikke 😦 i skuffer, i skap, i gjenglemt kassa….men jeg finner ingenting… Hvor har den forsvunnet hen?

Om du ser den, vennligst returner til meg snarest!

De ansatte mener dette skjedde litt brått, sånn nesten over natten….eller som de liker å kalle det; svingning…. Jeg hater det ordet!! jeg gjør virkelig det, for meg høres det ut som noe jeg ikke har kontroll over…og som regel har man kansje ikke kontroll over svingninger?

ADHD diagnosen blir det nå stilt store spørsmål til….forstålig forsåvidt, nå som jeg ligger langflat på senga, mer enn jeg er oppe å går…. uroen er ikke der….for engang skyld…og det er faktisk godt!!! rister ikke med beina….har ikke ork til å riste med beina….har ikke behovet for det…. de høye ukontrollerbare lydene, og adferden som til tider kan ligne »en ape», er ikke tilstede….

nå føler jeg meg som en 90 år gammel kjærring, hvor bare det å åpne munnen for å presse ut et ord eller en lyd i det hele tatt, er et kjempe tiltak…..

Her for noen dager siden, sa en klok medpasient til meg : nå forstår jeg hvor viktig miljøterapi er!
jeg bare lo og jattet med, for jeg sto der og egentlig ikke kunne si meg så enig….jeg har vel aldri helt forstått det…

men nå forstår faktisk jeg det også!!!

Det er fremskritt bare det!!! selv om jeg til tider føler jeg er 10 skritt forran alle andre, tror jeg noen ganger at det er de som er 10 skitt foran meg…snakk om å henge etter noen ganger….

Men jeg forstår det så veldig godt nå!!! nå hvor jeg bare ser elendighet, håpløshet, og frustrasjon, da er det faktisk utrolig hva en annen person kan bety….bare det å gå ta seg en røyk, en pause fra hulen sin, som er mørk, gå ut å se et annet menneske…og i de 5 minuttene du står der å damper, får hodet faktisk fred….hjerte får fred….følelsene får fred….om det så bare er 5 minutter, så er det 5 minutter mindre av den helvetes lange dagen! 🙂

vanligvis er jeg den som besøker andre, jeg som alltid er oppe å går, på farten hele tiden! jeg som først kjeder meg, som først blir ensom, for så å oppsøke andre folk, for å løse ensomhets problemet….I de periodene, føler jeg meg frisk….ganske frisk ihvertfall…
Den siste tiden, har det snudd…..nå er det jeg som ligger i senga, stirrer i taket, og ønsker meg bort….nå er det jeg som får besøk av andre….andre mennesker som ser mye friskere ut en meg, som har vært ute i den kaotiske »verden» der alt skjer, som nå trår inn i min lille hule…der hvor tiden står stille….det er en merkelig følelse…men det er litt godt også!! at jeg er husket på liksom, selv om jeg ikke nå er i miljøet like mye som før…

det var litt som behandleren min sa her om dagen: vanligvis er du ute i miljøet til en hver tid, og veldig oppmerksomhets syk, og kontaktsøkende….Men plutselig er du det helt motsatte, du ønsker ikke å bli sett eller hørt, og isolerer deg fra miljøet…

Det var visst noen varsel lamper som gikk på den mandagsmorran kl 08 i rapport møte dems da…

Men det er som de sier, det er motpoler….og det er liksom ikke noen mellomting heller….

Det er vanskelig å reflektere over det selv, eller se den endringen selv….men jeg vet det har vært sånn før….plutselig over natten, har jeg glemt alt som heter sorger, og tror jeg virkelig er noe, som klarer å komme frem her i verden og bli noe stort….
Også kommer en ny natt, hvor jeg plutselig tror jeg ikke er noen verdens ting, ønsker ikke å bli noe stort, ønsker ikke komme frem her i verden…og sorgene er større en noen gang før!

 

Så det er vel noe spekulasjoner på ny utredning i nærmeste fremtid….

jeg er skeptisk….jeg liker ikke retningen de tenker…jeg liker ikke tanken på nye medisiner, eller noe….

Men det er verdt å prøve….for medisinene jeg tar nå, de hjelper ihvertfall ikke….

Så slik står det til i mitt liv om dagen….kaos egentlig, men kaoset spinner veldig sakte rundt i hodet…

Men i morgen skal jeg på perm til en venninne og DET GLEDER JEG MEG TIL!! <3<3
oppriktig glede kalles det!!

Det skal bli godt å komme vekk herfra noen dager nå!!!

 

Over og ut til neste gang 🙂

 

JOOOO, forresten, jeg holdt en lam unge for første gang, for noen uker siden, men han var så liten, og syk, at ingenting kunne redde han 😦

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s