I Say It’s Ok, But I CAN’T Promise You It’s Alright

Standard

847291-10-1360838344287-n400

Mandag og siste dag av perm….hvordan føles det? jeg er usikker…
Det er ti tusen sommerfugler i magen, eller er det ti tusen demoner?

Jeg er spent, og kvalm og lei om hverandre…

Hadde besøk av kontakten min i kommunen på morgen, og det var spesielt….
Først og fremst veldig koselig, men det trigget frem mange følelser og tanker….det var en flashback til »gammle dager», hvor hun sitter i soffan hos meg, og jeg prater om de samme gammle problemene….men heldigvis ikke til den grad som før, som da tyder på fremgang…
det var veldig godt å få snakket med henne igjen….en som kjenner den ‘gamle jeg’ og den ‘nyere utgaven’ eller den noe bedre utgaven av meg….
Når vi sitter å prater om alt som skjer, og perm osv, så blir det til at man reflekterer over det store bilde…det bilde som jeg ikke klarer å se mer en en brøk del av når jeg er der oppe…..det er veldig bra trening egentlig, å kunne se det hele bilde noen ganger…men skremmende som bare det…da innser man hvor mye man tilpasser seg et bitte lite samfunn og hvor vanskelig det er å se at det er flere biter i pussle spillet….

Akuratt nå, vet jeg ikke helt hva som skjer…hva jeg føler eller noe som helst….synes tiden står stille, men ønsker jeg det? eller ønsker jeg bare å få rævva i gir, og komme meg tilbake? ønsker bare å få det overstått?

Ønsker jeg å få alt overstått? behandlingen….livet? hva stresser jeg med? nå kan jeg sitte i stuen min og syte over at tiden står stille, og jeg kjeder meg og bla bla bla, men jeg vet så fort jeg kommer tilbake dit, så vil det være galt å…da vil jeg savne stillheten og freden hjemme i min egen stue….det er ikke lett å vite hva man vil lengre…

Jeg må nok begynne å ta mer stilling til hvordan jeg egentlig har det, hvordan jeg egentlig føler det….for det er for lettvint å si alt er greit, og tro på det selv…

I går hadde jeg en kjempe fin kveld med en venninne jeg ble kjent med i sommer, og det var absolutt en stor redning å ha henne i går kveld 🙂 når søndags morran starter tung og håpløs, er det greit med venner rundt seg som kan hjelpe deg å komme igjennom den »såkalte håpløse dagen»…

Så tusen hjertelig takk til deg vennen, for en kjempe koselig kveld, med gåtur, pizza, film og god prat 🙂 ønsker deg bare det beste i livet, for du fortjener det så absolutt, du er en fantastisk person 🙂

sommerfuglene og demonene sloss i mellom gulvet….hvem vinner? jeg aner ikke…

jeg vil gråte, jeg vil skrike, jeg vil gi opp, jeg vil rive ut håret omtrent

( litt klein sang kanskje? 90 tallet var pinlig på alle fronter…men refrenget er passende..)

Jeg vil ikke tilbake til de helvetes pliktene…jeg vil ikke tilbake til stress og uro….men uroen den følger jo meg uansett hvor jeg er…

Jeg orker ikke rapport møte i morgen…for ikke å snakke om å faktisk skrive rapporten…guuud, jeg føler meg så svak og tappet for energi…eller er det motivasjonen som har forsvunnet?

Jeg tenker at det er helt normalt å ha slike øyeblikk under behandling, hvor man bare vil gi opp, for det er ikke rart man blir drit sliten av behandling…det tapper en for energi, og hjerne celler (til tider føles det slik)…..man mister motivasjon og ikke minst TRO på at man skal klare en dag til….det kjennes virkelig ikke ut som jeg holder ut en dag til…jeg er så svak og sliten….men så går det over, og plutselig er det et lite gnist i ‘sikringsboksen’ igjen som holder en gående en dag eller to eller ti lengre…

Permen har gått forsåvidt greit etter omstendighetene….det bydde på noen uforutsigbare utfordringer, som jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle takle, men for å være uforutsigbart, taklet jeg det overraskende greit vil jeg påstå…det kunne gått så sykt mye værre…!! så noe må jeg ha gjort riktig!!! har blitt litt bedre rustet for utfordringer, men det er ennå lang vei å gå..

haff….tom tom tom….tom for alt…tom for ord…følelser, energi,fornuft,tålmodighet….tom for det meste….motivasjon, inspirasjon….hvor ble alt av? ut vinduet?

konklusjonen da for denne permen blir som følger:

gått greit, så veldig bra, så litt skummelt, så greit igjen, og nå bare helt dødt….

slenger med en sang jeg hører mye på for tiden!!! mye takket være (den snille) naboen min, som har fått meg hektet på den, etter vi har spilt en god del Guitar Hero…..:/ hihi…..jeg har så abstinenser fra guitar hero, at nå er det på tide snart kjenner jeg 😛

Advertisements

2 responses »

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s