Et lite (langt) pip

Standard

Det går lenge mellom hver gang….enten er det for de jeg har så »mye å gjøre», eller kanskje er det for de jeg har så lite å si?

 

Det var faktisk veldig greit å komme tilbake hit, etter en koselig, men stressende jul med familien 🙂 det var koselig, helt sant, men stress blir det alltid….alle føler det ved høytider tror jeg.

 

Dagen etter jeg kom tilbake, visste jeg at det var siste dagen kontakten min var på jobb, på 3 uker…jeg hadde visst om det en stund…hadde prøvd å forberede meg….men man blir liksom aldri 100% forberedt….Jeg snakket ikke stort med henne dagen jeg kom tilbake…*angrer*…..neste morgen snakket jeg heller ikke med henne….hva skulle jeg si? Hvorfor? Vil jeg egentlig prate med henne? Gjør jeg vondt verre da? Det er det ingen som får vite, siden jeg aldri tok den praten…men jeg tror jeg tok det riktige valget…jeg klarte å si god tur, og godt nytt år, og bla bla bla, og samtidig trekke på smile båndet, før jeg gikk å syntes bitte litt synd på meg selv på rommet :p

Merkelig nok har ikke reaksjonen kommet…jeg vet hvordan jeg vanligvis reagerer til slikt…det er tårer og en hel del andre ting man helst skulle vært foruten….men denne gangen?? hmmm…fortrengt ? Hoppet over det stadige jeg vet er vondt og vanskelig….det er liksom det jeg ikke skulle gjøre da…men men…

 

Jeg har ihvertfall ikke pratet med noen siden jeg dro på perm…det er litt rart…litt godt…litt/veldig vondt….

Enkelte har jo spurt hvordan julen har vært…jeg har bare svart fint og spurt dem tilbake….unngåelse? Ikke i det hele tatt^^
Hvorfor i all verden tar jeg ikke muligheten når den kommer å byr seg? Når den kommer til meg, for en gang skyld….hvorfor griper jeg ikke den muligheten da? Det er som at hjernen låser seg…jeg går å spørr om medisiner, og går inn med en forhåpning om at jeg kan slå av 10 ord samtidig…jeg får medisinene, og det vante spørsmålet: hvordan går det?
Der står muligheten rett foran nesa på meg, også klarer jeg å rote det til, og bare sier fint, eller bra, eller noe i den duren, før jeg bare forsvinner fort ut av rommet igjen….

Men de siste gangene, har jeg ihvertfall ikke hatt noe dårlig følelse etter jeg har gjort det…jeg har ikke angret…kanskje ønsker jeg faktisk å prate med dem?
Men jeg kan ikke være så selektiv at jeg bare vil snakke med hun ene kontakten min…det blir for barnehage oppførsel….jeg er over det stadige der!!! jeg har to kontakter til, og hun ene er veldig ålreit, og har faktisk pratet litt med henne tidligere, men de siste gangen hun har vært på jobb, har jeg ikke engang ønsket å ta en prat…jeg som vanligvis synes det er så lett å spørre henne om det (til en forandring), men kanskje er det at jeg håper å bli sett en dag, uten å måtte stå å skrike liksom?

Hmm….

jeg vet egentlig ikke hva hodet mitt vill nå….

På den ene siden ønsker jeg å bli sett, ønsker å bli sett for hvem jeg er, ikke for hva jeg gjør!! ønsker å få aksept for mine tanker og følelser….og bare faktisk kjenne at noen bryr seg, noen » tar litt vare på meg»…..det høres kanskje helt fjernt ut, men jeg kan ikke noe for det….om jeg sto ansvarlig for det, hadde jeg ikke valgt dette!

 

På den andre siden, ønsker jeg å vise hvor selvstendig jeg er (eller hvor selvstendig jeg tror jeg er)…hvor pliktoppfyllende jeg er…hvor blid jeg er…hvor »flink pasient» jeg er…det er jo helt på trynet, for det er ingen ting som heter flink pasient!!!
Jeg ønsker å bare vise dem ett sterkt menneske som ikke lar seg knuse av noe….
Men dette er jo helt absurd egentlig, for hadde alt vært slik, at jeg var så sterk at ingenting kunste meg, og jeg klarer alt og er så »frisk» liksom, så hadde jeg ikke hatt noe her å gjøre…-.-

 

Ambivalensen er vanskelig å forholde seg til!!
Jeg vil såååååå mye, men jeg vil ingenting!

Jeg vil bli sett, men for guds skyld ikke se på meg!

 

Jeg endrer jo mening hvert 5 minutt omtrent, så det er veldig vanskelig å egentlig vite hva jeg ønsker…

 

Vi hadde det berømte rapport møte på torsdag, og jeg hadde pratet med kontakten min og flere ansatte egentlig, om hva jeg egentlig mener om det…jeg føler jeg får NULL ut av det…det hjelper absolutt ikke meg på noen som helst måte, å sitte å prøve å dele noe personlig om hvordan mitt liv er, også bare ikke få en eneste respons….det virker forsåvidt mot sin hensikt og behandling…jeg trenger liksom ikke en bekreftelse og påminnelse hver bidige uke, om at egentlig bryr ingen seg om hva jeg har å si, eller hva jeg føler….jeg vet jo alt dette fra før, så hvorfor skal de på død å liv ha meg til å kjenne på ensomhets følelsen, og usynlighets følelsen gang på gang på gang? Om meningen er å gjøre meg sterkere, så la vær å gjør meg svakere da!?

Men ihvertfall, jeg prøvde en siste variant av rapporten….en saklig, overfladisk, likegyldig rapport, hvor alt er så fint, og sier det de ønsker å høre….Kontakten min som så klart dro på ferie dagen før dette møte, sa hun håpet noen av de andre ansatte kom til å gjennomskue det, for det gjorde ihvertfall hun sa hun…det var ingen respons ihvertfall etter at jeg var ferdig å lese opp, men jeg var jo nest sist som alltid, og da tror jeg alle var tomme for ord og øra datt vel nesten av folk, ettersom det var et rapportmøte ut av en annen verden egentlig…
Men jeg visste ganske sikkert hva som ville skje…nemmelig ingen ting….
Nå gidder jeg ikke å lese flere….tror jeg…dum som jeg er klarer jo ikke å bryte regler eller være litt vågal, å gi faen i hva dem sier…jeg må jo være så hinsidig pliktoppfyllende, så det blir vel til at jeg leser nok en rapport…uke etter uke…selv om jeg overhode ikke ønsker…

 

Det er helt greit å skrive om hvordan man har det, og dele det med andre…det gjør meg ingenting!! jeg deler jo mye personlig her på bloggen…og den er jo tilgjengelig for hele verden liksom!!

Men det å sitte der, å høre på andres rapport, enten om de er korte eller lange, bra eller dårlig, å høre på all tilbakemeldingen de får, det kunne jeg ønske jeg kunne spart meg for…..det er ikke at jeg ikke unner dem det, for all del, jeg unner dem alt bra, jeg unner alle bare det beste i livet!! Men når jeg da gang på gang prøver å dele mer og mer av meg selv, uten å få respons, da sliter jeg litt med å se vitsen egentlig….en forklaring jeg fikk på hvorfor ingen sa noe, var at : » det er ikke noe problem med deg, du står jo opp om morgen, du er pliktoppfyllende, og blid, og sosial, så det er ikke noe å »klage» på…»
kan tro jeg holdt på dette av stolen da gitt….jeg ble så provosert av det, jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine….jeg valgte en nervøs latter, og sarkasme som overlevelses mekanisme der og da….ironien nådde ikke frem til noen tror jeg…

 

Det blir for dumt å si noe slikt synes jeg…ingen positiv eller negativ kritikk har jeg fått…jeg vet jeg klarer alt som skal gjøres av oppgaver…jeg forventer såpass av meg selv, og jeg møter de sky høye kravene mine…jeg kom ikke hit for å bli fortalt at jeg er flink til noe jeg vet jeg forventer av meg selv…men alle har det lille snev av behov for å bli satt enten pris på, eller ihvertfall bli sett på en eller annen måte….

 

Nei huff, jeg kunne snakket om dette i 7 lange og 7 breie, men jeg orker ikke, og heller har det ingen nytte for seg, så da kan jeg like godt bare drite i tror jeg :p

 

På torsdag bestilte jeg meg en hel hau med kule ting på nette!!! 4 mobildeksler, en playstation kontroll, en tv, og et spill!!! og to rammer da….sikkelig trøste kjøping…helvete heller…det blir liksom bare værre å værre detta…fra å trøste handle små ting som godteri, til klær man ikke trenger eller bruker…til bøker som koster mer en du trodde du hadde, til faktisk kjøpe en hau med dritt på nette man egentlig ikke trenger….

jeg trenger EGENTLIG ikke en til playstaion kontroll…jeg spiller da aldri med noen andre lell…jeg trenger egentlig ikke 4 mobil deksler…jeg får jo ikke brukt alle på engang uansett.
Jeg trengte ikke tv egentlig…det er bare for de jeg syntes det var en rå god ide akkurat da, for da kjedet jeg meg og ønsket å spille playstation…kjøpte et spill også, men trenger det jo ikke…jeg har hatt playstation i snart 2 år, og det siste året har jeg ikke brukt den en eneste gang….bare gått å tørka støv av den….-.-

 

Men, på en annen side, det er bedre å takle / løse vanskelig ting, på denne måten, selv om det er kostbart, enn mange andre ting…mange andre løsninger som er enklere…gratis…fort effektive..men i lengden så er det nettopp de tingene som vil koste mest…koste meg hele livet egentlig..

 

Så akkurat nå, som jeg ser det, har jeg et lite problem med hvordan jeg takler vanskelige ting, men det har vel de fleste av oss, men jeg ser ikke på det som en alvorlig risiko for hverken meg selv eller andre, og heller ser jeg ikke på det som akutt behandling trengende :p

alt i sin tid…

 

I går kom pappa og broren min innom og henta meg om morgen, så kjørte vi hjem til leiligheten min med julegavene jeg hadde stående i bilen til pappa fra jul, og jeg fikk henta playstation og div andre ting jeg kan sysselsette meg selv med, og langrens ski og blades før vi kjørte tilbake hit, og pappa kjørte videre hjem igjen….det var en lang dag!!! mye kjøring….5 timer i bil…det kjente jeg på kroppen for å si det slik…men jeg er glad for at jeg fikk vært innom leiligheten min og sett at alt var bra, og henta posten, og tatt med noen ting tilbake hit….

 

I posten hjemme hadde jeg fått epikrise journal fra psykologen….hjeeeelp!!! jeg venter jo i full spenning på å få journalen fra henne, i kopi….men det er jul så ting går vel ekstra tregt…men ihvertfall jeg hadde fått en epikrise da….jeg tok den med, og leste den ikke før i går kveld før jeg skulle legge meg…heldigvis var jeg så i ørska da, at jeg bare leste den og sovna….leste den igjen i dag tidelig, og det var godt vondt…..masse blandete tanker og følelser rundt det hun har skrevet….det bare strømmer inn en hau med stemmer og bilder og følelser og tanker, at jeg bare må slutte å tenke på det, før hodet eksploderer….det blir for mye gode og vonde følelser på engang, at jeg klarer ikke å bearbeide og komme meg igjennom det på en rasjonell måte….sannheten og virkeligheten svir så sykt!!!

 

I dag har jeg gjort fint lite….sto opp og var lys våken klokken 7 selvfølgelig… eneste jeg lå å drømte om i natt var den helsikes vaskelista som skulle gjøres før klokken 11 lørdagmorgen, for å få dratt på butikken…..tok meg en lang dusj, og pleiet meg selv i en times tid, før jeg vandret oppover til dem andre….en treg start på dagen….var sleip og tok den enkleste vaskeoppgaven, men slik er det når man er førstemann til mølla…noen fordeler skal det være med å være så tidelig oppe…

 

dro på butikken, kjøpte for førstegang siden jeg kom hit, ORDENTLIG MAT!!! ikke bare godis liksom!! kjøpte pizza, og tunfisk, og to toro poser…pluss pluss….
Ser for meg store planer med det….kjenner munnen fyller seg med vann bare jeg tenker på det…men så fort jeg kom tilbake fra butikken, var jeg plutselig ikke sulten lengre…bah!!! men da har jeg ihvertfall noe godt jeg vet jeg liker uansett humør jeg er i…

 

Det ble ingen aketur i dag, som jeg egentlig hadde gledet meg litt til…var visst planlagt i går at det skulle være ake-dag, eller uteaktiviteter, og en skulle kjøre oss opp bakken igjen….og sist vi hadde det, eller skulle ha…så var det bare meg…og jeg sto i det jeg hadde sagt, jeg skulle faen meg ake…og kontakten min var like sta, og kunne fint ha valgt å si nei vi driter i det, siden det bare er meg, men hun holdt det hun lovet, og kjørte meg oppatt igjen….en tur holdt da….
men det som er frustrerende er at etter den turen, var hun så opphengt i at er viktig å stå i noe man har sagt osv osv, og det var bra av meg at jeg gjorde det sist osv…men i dag så var det liksom ikke så viktig igjen….men så klart, jeg skjønner, ting skjer, ting tar tid, og det er ikke alltid det blir som man tror, eller håper, eller får tid til alt liksom…men for meg er det ren og kjer PRINSIPP SAK!! det er jeg 100% ærlig på….jeg er prinsipp menneske, og kommer alltid til å være det…på godt og vondt…

 

Satt på pcen en stund der oppe, og humøret var liksom gradvis blitt lavere og lavere egentlig…det nærmet seg vaktskifte, ingen jeg så frem til som skulle på jobb, hele dagen har vært waste of time, føler meg usynlig, og att på til var ake turen avlyst….

 

så tja…jeg har følt meg bedre før får å si det slik….
Mens alt dette surrer å går rundt i hodet mitt, kommer nok et smell liksom!! det har ingenting med hvem det var som gjorde hva, men nok engang var det prinsipp!!! men denne gangen følte jeg det var »personlig»…selv om jeg vet det ikke var det….men strikken var strekt til bristepunkt!! jeg ble forbanna rett og slett….såret skuffet, lei meg, og drit forbanna….ingen av dems feil, det er jo bare min feil alt sammen!!! jeg kan jo ikke sitte å se på at andre får det jeg ønsker, uten å jobbe for det….alt kommer liksom ikke servert på døra…og da går det jo på meg da, det er jeg som må strekke ut en hånd, får å få noe igjen…men den hånden den koster livet føler jeg!!

Men nok om det, jeg kunne som sagt pratet om dette i det uendelige også, men nå begynner krampene i fingrene sakte men sikkert å merkes….

 

Jeg trasket ned i svingen, ryddet i klesskapet mitt, som var bombardert med ting, og fant faktisk frem til alle klærne jeg hadde, og brette pent og organiserte litt…og etter 2 timer med små rydding og små pusling på rommet, var alt greit….eller?? greit å greit…jeg var ihvertfall blid igjen, og i stand til å kommunisere med andre igjen…jeg er over det nå :p jeg er sjeldent langtids sint XD

 

Nå har jeg vært på rommet i 2 timer, digg!! jeg blir flinkere å flinkere for hver dag!! egentlig gjort avtale med han ansatte om at han kommer innom med kvelds medisiner da han allikevel pareser døra på vei hjem fra jobb….men jeg kjenner rykninger i beina, som ønsker å ta løpefart opp bakken, og ikke klarer å vente helt til kvart over 10, men helst ta dem nå….-.-

Det er så dumt at det finnes ikke egentlig no ord tror jeg….

jeg ønsker jo å bare bli her, stole på at han husker medisinene, klarer å vente helt til 10:15 – 10:30, med å ta dem, klare å slappe av og bare nyte stunden i stillhet og fred….

men jeg vil jo ikke gå glipp av noe som skjer der oppe heller…ikke at det egentlig skjer noe spennende der….de fleste ligger vel å sover /ser film, eller ser på tv i stua….de forsvinner jo ikke i løpet av natten…må jo ikke løpe opp å prate med dem som om det skulle vært siste dag på jorden liksom….jeg ser dem i morra….og dagen etter det å….

Nei, nå har jeg bestemt meg!!! jeg skal ikke gå opp!!! jeg blir!!!! jeg vil!!! jeg skal!!! jeg kan!!!

 

nå har jeg vondt i ryggen, nå må jeg strekke skrotten….

 

Blogges!!

Advertisements

One response »

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s