When the Going Gets Tough…

Standard

 

 

 

The Though Get Going….

Tja…

Torsdag igjen….det ville si at det var samtalegruppe igjen…eller ‘siste samtale gruppe’ for min del da…

Jeg sov utrolig dårlig i natt…helt forferdelig dårlig faktisk…det var liksom ikke noe spesielt som holdt meg våken, eller urolig…men jeg bare fikk ikke slått meg til ro….våknet så å si hver eneste time….til slutt gadd jeg ikke ligge å vri meg lengre, å prøve å lure hodet til å tro at kroppen vil sove litt til…så et sted mellom 06 – og 06:30 sto jeg opp….fyr i peisen, og tente til og med to te-lys…tok meg en lang dusj, og prøvde å spise noe…det var ikke lett, siden jeg ikke fant noe i hverken fryseren/kjøleskapet, eller i skuffer og skap….-.-

Byen var igjen tåkelagt og dyster, som i går….nesten litt som ‘the mist’…man venter nesten på at noe skummelt skal skje med byen :p
Men jeg og folka på God Morgen Norge, vi koste oss for det…

Nok engang blir følelsene mine satt på prøve…Jeg skal ikke lyve å ikke si jeg gledet meg litt til å møte kontakten fra dps, på kafe i dag, som var planlagt….jeg hadde en liten forhåpning og forventning til det…jeg hadde planlagt en hel samtale i hodet kvelden før, og forestilt meg hvordan det ville være…for det var vel snakk om en av de siste gangene jeg så henne, før jeg tar en liten ‘time-out’ fra denne byen…
Samtidig som forventningen var der, kom det ikke som noe stort sjokk da hun ringte i halv 10 tiden i dag….jeg kunne nesten gjette at det var hun som ringte, før jeg så nummeret….(litt pessimistisk, you say?JA, men jeg innrømmer jeg er det)
Det var for mye sykdom på avdelingen, slik at hun ikke hadde muligheten til å møtes allikevel…. -.-
Jeg kjente klumpen i halsen, og brukte mye krefter på å holde igjen tårene, og holde stemmen så stabil som mulig…Jeg ville absolutt ikke gi uttrykk for at det såret meg….hverken for å risikere å tape ansikt, og kanskje risikere å gi henne et lite snev av dårlig samvittighet…Gud forby, at jeg skulle gi henne det…
Jeg sa det gikk fint, og at ting gikk litt sånn halv veis, men ingen ting jeg ikke skulle klare å komme meg igjennom på egenhånd…

Etter jeg la på, tenkte jeg på hva som egentlig hadde skjedd, og det er jo aldri en god ide å begynne å tenke….sånn generelt…
Men ihvertfall da….de samme tankene treffer meg, hver gang jeg kommer opp i en slik situasjon…
Var hun virkelig lei seg for at hun ikke kunne komme i dag?
Ville hun egentlig ikke komme? eller ville hun »skåne» seg selv?
Hva med meg da? hva med mine følelser? skal alle andre få lov å skåne seg selv, å slippe unne litt smerte, på min bekostning? Jeg har da følelser jeg å…det går jo da utover meg…

Det som var litt artig da, midt oppi denne lille tragiske stunden…var at jeg kjente igjen de samme tankene og følelsene, og husket tilbake til siste jeg følte dem…det var da psyk. var syk, og det gikk 3 uker…
Vi snakket om det, og hva jeg følte der og da, og hva jeg følte i ettertid, og hva jeg følte mens jeg snakket med henne om det…Og som alltid, kommer hun med både gode og fornuftige, og ikke minst, logiske, forklaringer til de forskjellige følelsene og reaksjonene….
Da jeg igjen i dag, satt der med de samme tankene, klarte jeg å finne rom i hodet, til å ta frem hva vi hadde snakket om, og klarte liksom å roe ned meg selv på et vis….Jeg klarte å resonnere meg frem til en logisk forklaring på det hele, og betrygge meg selv om at det er ikke  meg som person som gjør at hun ikke kunne komme….
Så etter en times tid, var jeg liksom kommet over det da….akseptert at det er nok sant det hun sier, at det er mye sykdom på avdelingen, og de da er lite folk på jobb….(jeg vet jo egentlig at det er ingen urimelig forklaring)…

Plutselig hadde jeg flere timer foran meg, en jeg hadde planlagt….hmmm, mon tro hva jeg skulle bedrive tiden med nå….
Likevel, jeg fikk tiden til å gå…litt gitar spilling gjør susen…

Gikk til byen, og møtte AJ, og vi var innom ‘garn butikken’ og kjøpte noen nøster til, slik at jeg ihvertfall var safe ut helgen :p
Siden det ikke ble noen kaffe med kontakten, så måtte jeg spørre damen i butikken, hvordan man startet på nytt nøste, og hun var så hjelpsom og viste meg, og startet for meg 🙂 så nå er det bare å strikke til fingra detter av 🙂

Vi hadde litt tid til overs, så vi tok en kjapp kaffe kopp i parken, før samtale gruppen…
I dag skulle vi lage pizza UTEN STEKEOVN….!!!

I følge DnB sin veilednings bok for unge, så var dette ikke noe problem….
var i tvil, men litt gøy var det å faktisk se om det funka…og ikke minst, se om det var spiselig etterpå…

Det var bare meg og AJ, og de som leder gruppa, og det var egentlig veldig greit!!! siden det var da min siste gang, og jeg generelt var og forsåvidt er, ikke helt i mitt blide jeg så var det veldig fint å bare forholde seg til 3 stykker, og det er 3 stykker jeg er veldig komfortable rundt!
Det var en koselig avslutning, vi spiste pizza, og egentlig ‘koste oss’ litt, samtidig som vi gikk kjapt igjennom dagens tema ‘økonomi’….
Mot slutten, gikk det mer og mer opp for meg at det var siste gang…det var trist….for selv om det ikke er siste gang jeg sikkert setter mine føtter innen for de dørene, så er det nok siste gang jeg er med i samtale gruppa…med mindre det er nye temaer neste gang…

Da vi skulle gå, traff det meg ordentlig…jeg tok på meg jakken, og hadde bestemt meg for å egentlig gå fort ut, men si takk for denne gang, og at jeg egentlig har likt gruppa….men før jeg kom meg ut av rommet, stopper så klart kontakten min meg, og sier de ordene man egentlig ønsker å høre, men ikke vil høre på en måte….
Med en arm på skulderen min, hode på skrå, og en sympatisk stemme som sier;
‘Hvordan går det med deg i dag’
Er mer en jeg egentlig klarer å håndtere….

misforstå meg rett, jeg liker det jo!!! men det er en skremmende følelse, en ukjent følelse, og da blir det så vanskelig å forholde seg til den intense smerten/sårbarheten…

Jeg klarte ikke holde igjen tårene lengre…de ville, og de skulle komme nå…det hadde de bestemt seg for…uten å avtale med resten av hjernen…
Men det var godt!! utrolig godt!!! betryggende at jeg ikke har mistet evnen til å gråte…at jeg faktisk klarer å vise meg sårbar ovenfor henne…at jeg faktisk turte å være sårbar, og slippe å gå hjem og sitte alene med alt sammen, for så å ikke ha kontroll, og utføre handlinger jeg helst skulle vært foruten…
Det er jo som jeg har sagt så mange ganger…jeg ønsker jo å kunne klare å skjenne smerten uten at jeg er alene….jeg vil jo ikke skjenne på det alene…jeg vil kunne tørre å ta sats, og la andre se meg gråte…eller egentlig, mest av alt, la noen faktisk trøste meg.!!!
Det er nok der det ligger egentlig….å tørre at noen kan få lov å trøste meg!! det er skummelt det!! men sååå mye bedre enn å prøve å trøste seg selv…hvordan skal man vite hvordan man trøster seg selv på riktig måte, om man aldri har klart det?….

Men men, det var noen vonde minutter, jeg helst aldri vil føle på igjen, men det trengtes!! Hun er så snill, at det er vondt!!!
Jeg har liksom en trang til å si takk til henne, for alt hun har gjort…men samtidig, det blir som å si hade for ever liksom…og det er nettopp det jeg ikke skal tenke.!!! for det er ikke hade for alltid.!!! så jeg tror jeg drøyer den »talen» til en senere anledning… 🙂

Det var veldig godt å ha AJ å snakke med etter gruppa…vi var på kafe som alltid, etterpå, og det var virkelig godt!!! veldig fint å kunne både få snakket litt om det, samtidig som vi snakket om alt mulig annet rart, slik at jeg nesten hadde glemt det litt 🙂

Gikk hjem igjen etter noen timer på kafe, og stakk innom butikken….Jeg unnet meg selv å kjøpe julebrus, og Jubel, samtidig som jeg kjøpte vanlig mat å da^^
Jeg syntes jeg fortjente å kjøpe brus nå….både for at det er snart helg, den siste helgen hjemme, på en liten stund…(ikke for alltid!!!), og for jeg synes jeg har vært ganske flink, hittil, med å håndtere situasjonen….alt fra en skrekkslagen »god» nyhet, som føltes ut som døden, til å selv klare å bearbeide endring i planer (slik som kafe besøket som ikke tok sted i dag)….Jeg undrer litt noen ganger, hva som gjør at jeg egentlig klarer å ha hodet over vann…ennå….Mens jeg sitter her å skriver, så lurer jeg på det….to dager på rad nå, som egentlig har vært en kjempe utfordring, og virkelig satt alle følelser på prøve….ville tidligere tatt helt knekken på meg…jeg ville ikke sittet her å skrevet nå…jeg ville ikke klart å sitte hjemme engang….Men nå!!! nei nå, kommer jeg meg liksom litt bedre igjennom det….jeg klarer det liksom SELV!!! Eller, altså, jeg har jo mange gode støttespillere rundt meg, som heier på meg, og har vært veldig gode å ha de siste dagene!!! så all takk til dem, jeg ville ikke klart det, om jeg ikke hadde dere!!! da hadde jeg jo vært helt alene da…

Det er ikke dermed sagt at jeg ikke har behov for den sympatiske kommentaren i ny og ne, eller en ekstra klem….
For selv om jeg har hodet over vann, så er dette vondt uansett….vondt og vanskelig….Jeg er bare blitt litt flinkere til å holde igjen litt av følelsene, før de drar meg ned til havets bunn….og ikke minst, flinkere til å bruke de jeg har rundt meg, og faktisk bruke ord, istedet for handling, for å formidle følelsene…
Dette gjør det litt lettere å komme seg igjennom dagene….EN DAG OM GANGEN!!! det går fort nok for det!!!
Og det er litt godt å kjenne at jeg gruer meg, og er lei meg for å måtte dra….det hadde vært værre om jeg gledet meg!! for det er ikke riktig…det er ikke riktig synes jeg, å glede seg til å bli innlagt…det er jo ikke der jeg skal til slutt leve resten av livet…det er jo her…i den virkelig verden…i den store verden, sammen med alle andre 🙂
Det kan vel bare være et tegn på at jeg begynner å trives mer og mer her hjemme, i leiligheten min, og her i byen…og det er en lettelse!!! FREMGANG!!! fra å ikke tørre å se leiligheten, og sove der en natt, det var ikke engang et tema!! til å faktisk være litt godt/vondt lei seg for at man ikke skal sove der hver natt, på en liten stund!

Dessuten, det er ikke noe ferie koloni jeg skal til akkurat….det er ikke for hyggens skyld at jeg skal dit jeg skal…
Det er for å jobbe med ting jeg ikke kan klare å jobbe med på egenhånd…ting som er både ukjent, og fortrengt, og ikke minst, så vondt, at jeg ikke kan gjøre det alene….Så det hadde vært merkelig om jeg gledet meg til å dra til et sted hvor jeg vet jeg skal igjennom vonde ting…:p
Jeg gleder meg ikke…men jeg gruer meg ikke…jeg er innstilt på at dette vil jeg!!! det er så greit når man får en second chance her i livet :p Når man kanskje tar en gal avgjørelse uten å bruke hodet, så er det fint at man kan få en sjanse til til å rette opp i sine feil!

Nå runder jeg av, for egentlig skulle jeg ikke blogge i det hele tatt i kveld, jeg skulle egentlig bare kjekke mail’n, og så lage mat, og finne senga, og se Glee!!…..90 min senere…her sitter jeg ennå.. :p
Enough said!!! dagen i dag har vært et terningkast 2, men den vipper på kanten til en 3’er…så et sted mellom 2 og 3 for dagen i dag!
Jeg er fornøyd med det, og det er det som er viktigst!!

Stenen jeg fikk av Bodil, og den har jeg på nattbordet hver natt..den gir en trøst om at jeg ikke er alene, og at jeg eksisterer, for det er faktisk noen som husker på meg ❤

Advertisements

2 responses »

  1. Jeg er så stolt av deg!! 🙂
    Jeg synes du er SÅ flink og jeg syns du håndterer de ubehagelige og vonde situasjonene så bra! Den fremgangen du har hatt det siste halve året skal du virkelig være stolt over, og jeg ser så opp til deg pga akkuratt det! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s