Jeg Står Ikke Alene…

Standard

Det var plutselig søndag igjen…

merkelig nok…

Tiden flyr fra meg…selv om den også står stille…

 

Jeg har hatt en kjempe fin helg! Det har vært kjempe koselig å være på besøk hos familien 🙂
Vi har bare kost oss, og sett på tv og spist god mat og ja…bare vært litt ‘familie’ 🙂

På fredag møtte jeg igjen en gammel kollega av meg, som jeg ikke hadde sett siden Februar! 😮
Det var utrolig koselig!!! vi trasket litt rundt på senteret, også tok vi en kaffe på baracoa, før vi trasket litt mer på senteret, før hun kjørte meg hjem. Det var godt å se henne igjen…klemme henne…snakke med henne…bare være med henne….
Jeg savner deg så utrolig mye, savner å prate med deg, savner å le med deg, og gråte med deg!
Husk at jeg tenker på deg selv om jeg ikke er der! ❤

 

Ellers har værgudene ikke helt på god siden denne helgen, så vi har holdt oss inne for det meste hele helgen!!! Men været skal ikke sette en demper for kosen!! Vi har hatt det kjempe koselig selv om været ute tilsier noe annet :p

 

Nå sitter jeg igjen på toget, og det er egentlig greit…..
Jeg liker egentlig litt denne stunden på toget, på vei hjem! Det gir meg tid til å gjøre unna alt jeg føler ‘trang’ til å gjøre, før jeg kommer hjem, slik at jeg kan faktisk SLAPPE AV da jeg kommer hjem.
Som foreksempel å blogge, eller lese alle bloggene jeg ikke har fått lest i løpet av helgen.
Akkurat nå så vil ikke nette på toget samarbeide, så jeg får ikke lest blogger akkurat nå…men jeg kan likevel blogge…eller hvertfall skrive, også bare kopiere det inn i bloggen da nette bestemmer seg for å være grei igjen 🙂

 

Det er mange tanker som baller på seg, når jeg har vært borte fra bloggen, eller borte fra mitt eget hode så lenge :p Hele fire dager, uten å sitte å tenke, det er lenge!! det er godt!!! jeg kjenner ikke savnet da jeg sitter der og ser på tv og glemmer alt om alt!!! men så fort jeg kom på toget, og plutselig er alene, eller i et miljø med mindre ytre stimuli og inntrykk, da får jeg plutselig tid til å reflekter, og da får jeg mye å reflektere over….

 

Jeg vet at du leser bloggen, og sikkert vil mene det ene og det andre om det jeg sier, men det får du bare gjøre, så får jeg mene det jeg mener….

 

Det var godt/vondt å snakke sammen….jeg har holdt på mange ord jeg nå kjente jeg ikke maktet å holde på lengre….Og det tror jeg også du følte….
Det løste ikke problemet, eller situasjonen, men det blir vel å ha litt for høye forventninger også…En samtale eller 10 vil ikke løse det….eller gjøre det enklere for noen….det vil ta fler samtaler, og det vil absolutt ta tid!!

Men jeg følte at vi nå hvertfall har gjort oss ‘kjent’ med ‘elefanten’ i rommet….

Jeg føler hvertfall jeg nå ser og forstår familiens side av saken litt mer…og at jeg ser hvor det kanskje har sviktet på noen måter….
Jeg kan se nå, hva jeg bør kanskje være flinkere til å gjøre, om jeg ønsker forståelse eller noe som helst…

En ting er at jeg siden sommeren, har distansert meg veldig fra familien….For det har jeg gjort…bevisst….og det er flere grunner til at jeg følte for å gjøre det….og det har hjulpet meg på mange måter i høst…det har vært deilig å slippe å forholde meg til dem…slippe å måtte forholde meg til dem som ‘pårørende’…det er en egoistisk handling, fra min side…veldig egoistisk kanskje?

Men i høst har jeg (trodd) at det har vært det riktige, og det jeg trenger og hatt det faktisk bedre med meg selv, da jeg har holdt dem så på avstand…

Men jeg glemmer kanskje at det er ikke bare meg midt opp i dette….det er jo andre rundt meg…familien som er langt unna, og så klart lurer på hva som skjer…

Det har liksom ikke helt gått inn det…jeg har liksom ikke tenkt det….liksom ikke falt meg inn at kanskje familien min bryr seg om meg??At det er kanskje noen som faktisk bryr seg….

Men jeg synes alltid det er vanskelig å forstå det, og akseptere det…det er ikke bare med dem, men med alle…
Det å stole på at noen virkelig ønsker meg noe godt? Eller bryr seg…

For det meste blir jeg møtt med frustrasjon og sinne, eller fortvilelse som eskalerer til sinne….Og det er vanskelig å skulle forstå at det kanskje egentlig betyr de er glad i meg….For meg blir det liksom feil…å bli sint på meg, for at jeg ikke snakker, men også sint når jeg snakker?

Jeg prøver minne meg selv på at det bare betyr de faktisk bryr seg, men det er vanskeligere enn man skulle tro, å prøve å tro på det!

 

Den siste tiden har jeg distansert meg, og ikke ønsket å involvere noen….for at da kan jeg bruker all energien på meg selv, for å faktisk komme meg opp vær morgen….Men det vil ingen noengang forstå…jeg forstår det ikke selv…

Men det er veldig vondt å vanskelig å prøve å fortelle noen som skal stå deg nær, at du faktisk ikke har det bra…at du har det vondt…og egentlig har hatt det vondt i mange år…..det er så utrolig komplisert og går så langt tilbake i tid hvor jeg ikke engang forstår selv….Det er mye jeg ikke kan stå for selv…men det er mye jeg kan stå for selv også….og det står jeg faen meg for!!!

Men å prøve å fortelle noen som har oppfattet deg som glad, og oppegående, og tilsynelatende har det bra, at egentlig har du ønsket å ende det hele, i flere år…det er ingen lett ting å gjøre…

Det er sårende, samtidig som det gjør en selv bevist på hvordan man egentlig har følt seg…

Å si det høyt, er skummelt….å tenke det stille for seg selv, er mindre skummelt…nesten som da er det ikke sant liksom…men så sier man noen av sine tanker ut høyt, og da blir det plutselig skummelt og virkelig!!

 

Det er som jeg har gjort hele livet, skjermet meg fra vonde ting….Det har jeg gjort nå også…
Jeg synes det grusomt vondt å snakke om det med familien, så derfor har jeg distansert meg fra dem, slik at jeg slipper det…nok en gang en mestrings strategi, for å overleve…

Men som alle andre ting jeg har fortrengt, eller prøvd å glemme, så kommer det bare tilbake å biter deg i halen….

MEN

men jeg er på vei til å face all my fears!!! men jeg er utolmodig, og alle andre rundt meg er utolmodig, og helst skulle det skjedd i går, men slik er det ikke…

Jeg går å venter….venter på å komme inn….Det betyr ikke at jeg driver dank og lever det glade liv, og skylder på at jeg venter på noe, så derfor kan jeg ikke starte med noe annet….

Det er overhodet ikke det jeg driver med!!!

Jeg forventer heller ikke at alle eller noen skal forstå hvor mye jeg egentlig jobber med meg selv hver dag, og hvor krevende det er for meg å reise meg opp hver morgen for å svelge det ene og det andre, som faktisk skal gjøre at jeg holder ut en dag til i dette som folk kaller livet….

Hverdag må jeg først minne meg selv på hvorfor jeg gjør dette….er det for meg, eller for andre?….jeg har omsider lagt bort den tanken om at jeg lever for andre, for det hadde ikke gått lengre….så nå må jeg prøve å minne meg selv på hvorfor jeg ønsker å stå opp i morgen også…Det er faen ikke noe lett jobb!!! det er helt forferdelig vanskelig å prøve å finne en grunn til å leve, når man ikke vil….finne en unnskylding for å forsette nesten…

Men jeg holder fast i livets taue, med begge hender, og skal ikke slippe ennå…selv om jeg utallige ganger ønsker å slippe….

Ja, jeg kan si at livet går rette veien, og alt ser så lyst å flott ut, og alt det der….Men verken du, eller jeg tror på det!!!

Nå skulle ikke dette innlegget bli så dystert, som det har blitt, men samtidig så synes jeg det er viktig å være ærlig både med dere, og ikke minst med meg selv!!! det er ikke vits å lyve!!! for det går jo bare utover meg selv!!

Det er ikke dermed sagt at jeg skal endre holdning, og bare tenke på alt det mørke, og hva jeg egentlig føler på innsiden, og rett og slett drukne meg selv i depresjonen, for det er heller ingen løsning!!! det har vi prøvd på før, og det har vi erfart hvordan gikk…

 

Jeg er så forvirret og sliten at jeg vet liksom ikke hva jeg verken sier, tenker, eller ønsker lengre!!!!

Det er bare et stort rot i hode uten noen form, eller kontrast….

Ingen tanker som er sterkere enn andre, eller mer tydelig….Ingen som skiller seg ut i mengden…Alle er like viktig, og uviktig…

Jeg klarer ikke sortere dem!! hva som er viktig, hva som er uviktig…hva som er sant…hva som er usant…

Hva som er virkelighet, hva som er så langt unna virkeligheten som det kan forblitt….

Ingen grupper, eller koloner, jeg kan putte noen i…

 

Crap, nå har jeg snakket meg rundt i en stor krussedull føler jeg, ingenting make sense nå…

Litt forstyrret av alt som skjer rundt meg på toget, samtidig som det er så helvetes mange tanker i hodet, at jeg får ikke tenkt ferdig en tanke før neste begynner, eller popper inn og avbryter….

 

Men konklusjonen av alt dette babblet, er noe i duren av:

 

  • Selv om det kan virke helt absurd og uvirkelig for utenforstående, at å delta på en samtalegruppe, eller trene en time en dag, kan slite meg ut, så for dere tenke det, men hold det for dere selv!!! det er ikke noe hjelp i å fortelle meg at dere synes det er absurd å bli sliten av enkle aktiviteter….Det er utvilsomt slitsomt å være i mitt hodet….
  • Jeg forventer ingen full forstålelse fra noen, og jeg skal slutte å forlange eller klage over at ingen forstår, da jeg faktisk ikke gir folk mulighet til å forstå…Jeg skjønner jo at ingen er tankelesere,…SÅ om jeg holder noen på avstand, så skal jeg ikke bli oppgitt eller fortvilet og sint, om dere ikke forstår…Men om jeg velger å dele mer med noen, så forventer jeg at man prøver å forstå!! ikke i morgen, ikke neste uke…men over tid!!!
  • bli flinkere til å være ærlig med meg selv!!! ikke lyve og pynte på tilværelsen….flinkere til å balansere ?….balansere mellom en hverdag fylt med sol og glede, og en hverdag fylt med mørke og dysterhet…
  • prøve å ta hensyn til de rundt meg, uten å slite meg ut….Finne en passe balanse mellom dem, og meg….slik at jeg ikke vrenger meg selv fra innsiden og ut, til å ikke stenge dem helt ute…
  •  

Jeg ønsker å ha døren åpen for alle og enhver, men holder knyttneven klar i dør åpningen..ønsker deg jo velkommen inn, eller håper på at du skal komme inn…men samtidig har jeg knyttneven klar, og dermed sender avvisende signaler…

Helvete, dette er ikke lett ass….Jeg misunner alle andre somklarer dette!!! som klarer å slippe folk inn, uten å denge dem ned først…

Det vil ta flere år, og det har jeg fortøyd på en måte….kunne bare ønske andre ville forstå det også…at jeg ikke er hverken frisk eller et annet menneske I MORGEN!!!

 

Nå gidder jeg ikke skrive mer egentlig…greit å slutte mens leken er sånn halvveis god…selv om det er ingenting godt med dette her…

 

 

Men jeg har faktisk hatt en veldig veldig fin helg, og jeg har kost meg masse!!!!!!!!!

Jeg er glad for at vi hadde denne samtalen, den ga meg et annet syn på tilværelsen….den minnet meg på at jeg ennå er i stand til å felle en tåre eller tre….Det føltes godt…og jævlig vondt!!!Men i ettertid, godt!!

 

Jeg prøver ikke å »kjefte» på noen, for så å backe up med noen positive ord om hvordan det egentlig kan sees på som noe positivt….for det er bare for dumt!!! Jeg mener 100% ærlig, at JA! Det var ubehagelig, og vondt, og føltes ut som en kniv i hjerte….Men det var også godt å få vite hvordan jeg kanskje oppfattes av andre rundt meg, da jeg tydeligvis ikke ser det selv…og det er ingen vonde følelser ovenfor dette, eller personer generelt!! Jeg er mer voksen en som så !!! Give me at least that!!

 

Takk for en kjempe fin helg, glad i deg, og dere ❤ 🙂

 

og nei, jeg har ikke lest igjennom det, før jeg trykka på ‘publish’, så ignorer alle skrivefeil, for jeg skrev dette i mikroskopisk skift, da det sitter en nysgjerrig dame nedsiden av meg 😛

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s