What Does ‘Trust’ Really Mean?

Standard

Det gikk overraskende bra i dag….Jeg hadde (trodde jeg) forberedt meg på det verste i dag….
Heldigvis var jeg sterkt overbevist om at det ikke var siste gang i dag….og da merket jeg fort at jeg var ikke så forberedt som jeg trodde:p

Det gikk veldig greit i dag….selv om det samtidig gjør vondt at jeg ikke klarer å kjenne noe…
Å snakke om ting som i utgangspunktet skal gjøre vondt…Jeg får ikke frem noen følelser…
Det er mere vondt å kjenne på fraværet av følelsene, enn faktisk å kjenne sinne,eller svikt ovenfor hva vi snakker om…
Jeg prøver utrolig hardt…prøver å gå dypt inn i meg selv, finne frem de følelsene jeg vet eksisterer i meg, men ikke vil frem…
Prøver å lure dem frem til overflaten, kjenne på dem, og faktisk ta nytte av å prøve å kjenne på dem da jeg faktisk ikke trenger å sitte alene med dem….Men ingenting skjer 😦 det er vondt!!

Gang på gang klarer alle andre rundt meg å kjenne på sinne,sorg,svikt,frustrasjon,og sårbarhet, som egentlig JEG skal føle….
Hvorfor i all verden vil de ikke komme frem? hvorfor skal de gjemme seg så godt at jeg kan finne dem?
Det er fryktelig frustrerende å se at alle andre finner de, drar de ut av meg, tar de innover seg selv og har ingen problem med å vise og fortelle hvordan følelsene ser og høres ut….men da jeg skal prøve, så blir de usynlige…de blir borte…

Jeg kan til tider få frem litt, og bli »bedre kjent med dem», men det er jo støtt da jeg er alene, og redd….så jeg skyver dem fort tilbake der de kom fra….for jeg vil jo ikke sitte alene med dem…det er skummelt…det er farlig….
Så da jeg har muligheten til å kjenne på dem, sammen med noen, nei da løper de så klart fra meg….:/

Jeg kunne ønske jeg satt med alle svarene….da hadde jeg vært rik tror jeg…
Men jeg kunne virkelig ønske jeg klarte å løse dette mysteriet, men det vil nok ta tid….mange år…(skremmende men sikkert sant :/ )
Det er nok en hvis sannhet i det….Jeg tror det vil ta mange år!!! Mange år før jeg kan stole på noen igjen…ordentlig…
Da snakker jeg ikke om å stole på at vennina de sier hun lover å kjøpe røyk til deg eller lignende….å stole på slike banale ting, er greit….Det er liksom ikke verdens ende om den andre parten ikke holder løftet….det er noe man kommer lett over…
Men å lære å stole på at for eksempel noen virkelig vil meg noe godt, eller faktisk oppriktig (og ubetinget) bryr seg om, det vil ta år å godta….det krever mer en folk tror, og stole på andre mennesker….
Det er ikke akkurat en oppmuntrende klapp på skulderen å få høre noe slikt….men det er kanskje det realitets »sparket i magen» jeg trenger….om jeg ikke har lært meg det i løpet av de 20 årene jeg har levd hittil, så kan jeg ikke regne med at det vil skje over natten heller…-.-

Jeg ønsker det jo så utrolig sterkt!! men skepsisen i meg er mye sterkere….jeg vil knuse skepsisen noen ganger…bare utrydde den, og aldri se den igjen…men det er en trygg måte å beskytte seg selv på! Da kommer det fantastiske orde jeg elsker over alt på denne jord..: Balanse…..-.-
Jeg hater det!! det er så vanskelig å balansere…

                                              Mange opplever sikkert at det er vanskelig å balansere familie og tid og jobb osv….

 

 

 

 

 

 

Det er mange måter å balansere på….Men den virkelig kunsten ved balanse, den kommer innenfra..
Er man i balanse med seg selv, da har man mestret kunsten av balanse.
Jeg merker selv, at jeg er helt i ubalanse med meg selv…virkelig ute å kjører liksom..
Det er enten fryktelig opp, eller drastisk ned….
Jeg kom faktisk nettopp på, at i den nye samtalegruppen, var dette noe vi tok opp sist Torsdag, dette med å balansere psyken og venner/familie osv….Og det er definitivt et viktig aspekter i livet…jeg mestrer ikke denne typen »likevekt» heller, men jeg er på god vei!
Jeg er blitt mye mer bevist, og derfor flinkere til å balansere hverdagen,psyken,og venner og familie, og er nærmere en nøytral balanse enn jeg var for eksempel for 6 mnd siden!
Men den indre »vekten» i meg, den er ikke på god vei (ikke på vei engang) til å nærme seg likevekt…
Selve vekten er kanskje ikke bygd sammen engang…Der løper alt fritt, opp og ned, og til alle kanter…et ordentlig kaos…Uro rett og slett…

Jeg kommer over dette bilde via Facebook, forrige uke….første jeg tenkte var faktisk: jah..fint det, da har ikke jeg (per definisjon) ‘ et godt liv’ da…..Nok et klisjé sitat som går meg på nervene….da jeg leste et par av kommentarene ved siden av bilde, måtte jeg nesten le litt…noen er jo så heldige at de kan si seg enige, og mener det stemmer veldig for dem osv…men det var en eller to kommentarer som skilte seg ut fra mengden….det var faktisk noen som hadde kommentert at dette var jo bare meningsløst, for det bare understreket at den personen ikke hadde et »godt liv»…. Hvorfor i all verden skal man måtte følge en mal, eller definisjon av hva et godt liv er? Alle mennesker har forskjellig oppfatning av livet…av hva lykke er….av hva frykt er…sorg,smerte,svikt,depresjon osv osv….En definisjon skal ikke definere deg!!

Dette bilde fikk jeg tilsendt en dag i inn boksen min, av en person som betyr utrolig mye for meg

Jeg hadde hatt en ufattelig dårlig dag, og jeg så for meg at verden kom til å rase sammen…
Men så leste jeg denne, og noen gode og trøstende ord som fulgte med, og da så ikke verden ut som den kom til å rase fult så fort som jeg først hadde forutsett…
Det er utrolig viktig å minne seg selv på at man kan stoppe litt opp iblant….det er ikke dermed sagt at man skal hoppe av »karusellen» i fart, men heller sette ned farten litt…
Jeg har ofte spurt meg selv når kroppen vil gi opp…utallige ganger har jeg trodd at nå klarer ikke kroppen mere….den er utslitt…jeg har slitt den ut…jeg har mishandlet min egen kropp til en punkt hvor det bare ikke kan gå lengre….tror jeg!
Og hver morgen, er jeg like overasket over at jeg klarer å reise meg opp å stå på to bein! Det var til tider ufattelig vondt å innse at jeg ikke klarte å ødelegge kroppen min…at uansett hvor mye jeg prøvde, så ville den ikke gi opp!! Men nå tenker jeg ikke over det…muligens har jeg prøvd å ta litt mer vare på kroppen også…men jeg tenker ikke lengre til meg selv : » når skal du gi opp?»….Og det må jo være et positivt fremskritt?

Tilbake til dette med å akseptere og stole på andre….
At noen kan faktisk ønske meg vell….
Det er som bilde sier….det er det jeg ser for meg…Jeg tror (uten å ha sittet å grublet over dette i flere timer) at jeg med hånden på hjerte kan si at jeg ikke stoler 100% på et eneste menneske….
Da mener jeg ikke slik »hverdags» tillit, som vi alle kan føle….
– Jeg kan stole på mine nærmeste venner og familie om at låner jeg dem noe, så får jeg det igjen…
– jeg kan fortelle en hemmelighet, og stole på at den forblir hos den enkelte jeg forteller…
– Jeg kan stole på materialistiske verdier i livet….

Men skal man til roten av problemet…(en av de mange), så må man grave dypere….da må man under huden…
– Jeg tørr ikke stole 100% på noen som sier de er glad i meg
– Jeg tørr ikke stole på at noen elsker meg
– Jeg tørr ikke stole på at noen kan HELT UBETINGET være glad i meg
– Jeg tørr ikke stole på at noen faktisk vil meg vell
– Jeg tørr ikke stole på at noen kan tenke på meg…huske meg…bry seg om meg

( ja, jeg »lånte» denne fra Happypain  sin blogg) 😉 forgive me?^^

Det er fortvilende å faktisk ikke finne ord som kan beskrive hvor frustrerende det er å ikke kunne føle det jeg normalt sett, skulle vært i stand til å føle!!!
Det er frustrerende nok til å kunne rive ut sitt eget hår…
Å veksle så drastisk mellom de to motsatte polene, at du ikke merker det engang, er fortvilende!!
I det ene øyeblikk føler du alt for mye!! du føler mer en du skal…du kan føle alt det andre føler….du føler så mye at hjerte ikke har plass, og holder på å eksplodere….
I det andre øyeblikk føler du ingenting….Dobbelt kjekker at hjerte ennå er på sin plass, og faktisk dunker ennå….Tviler på sin egen eksistens…Tviler på om man er et menneske?? Tviler på om man i det hele tatt er i stand til å føle noe som helst?….

HER kommer viktigheten av denne ‘vekten’ og den ‘indre balansen’ frem….Å balansere disse to motstridene tankene/følelsene/opplevelsene, eller oppfatningene, er en type kunst det ikke finnes ord for….
Det er mye det ikke finnes ord for….ihvertfall med hensyn til mitt minimale ord forhold…Det er mye jeg ikke finner ord for…mye jeg ikke kan sette ord på….Men ordene finnes nok!! de er nok ute der et sted…

Så….Ellers, bortsett fra dette »reality kicket», så gikk resten greit….Det er ennå stille og uklart i forhold til nærmeste fremtidsplaner, men de er på sporet….Kunne regne med 1 mnd ca…slutten av November…Starten av Desember…jeg tror det ikke før jeg får se det (svart på hvitt) :p
Var små nervøs for hvordan reaksjonen ville bli i forhold til »brevet» jeg ga i forrige uke….men det var ikke noe å grue seg til!! det var positiv feedback, og jeg var med ett, mer komfortabel i timen…Nå som jeg liksom fikk delt tankene mine som egentlig surrer å går oppe i hodet mitt…men som ikke finner vei ut av munnen min :p Jeg skrev ned innlegget fra bloggen, fra forrige time, » Never Say Goodbye..»
Så da jeg kom i dag, følte jeg vi nå »var på samme side» liksom…at vi nå er begge enig om hvordan ting ser ut….Siden jeg mister alle evner til å formulere en setning mens jeg er der, så er det en lettelse for meg å kunne få sagt alt jeg egentlig tenkte, men ikke fikk sagt….

Nå er det faktisk 4 uker til neste gang….jeg tror ikke vi har hatt en såååå lang »pause» før…En pause på 3 uker, har vi hatt…selv om det verken var ønskelig, eller planlagt, så gikk det jo!!! det gikk faktisk!! jeg overlevde jo det…så hvorfor i all verden skal jeg ikke overleve 4 uker??….teknisk sett, blir det bare 3 uker jeg må »klare meg alene», da jeg skal på DPS’n neste uke….
Jeg tror det kan bli godt å ha en lang pause….samtidig som det kan bli vondt og vanskelig…
Det kan jo henne jeg har bygd opp så mye bitterhet på 4 uker, at det å ha en »avsluttende konsultasjon» vil være alt annet en smertefullt 😛 selv om jeg tviler…men det er lov å håpe…selv om det hadde vært litt urettferdig ovenfor henne egentlig….

Gud så sant dette er….her kan jeg si meg 100% enig med et sitat bilde hentet fra Facebook!

Nå er det virkelig tid for å runne av her…
Nå har jeg skrevet så mye at jeg får slitasje skader på fingrene snart….

Vinteren har virkelig kommet for å bli nå tror jeg….hele byen er hvit, og det er nok så kaldt ute….

Jeg har for engang skyld, ingen flere planer i dag!!! En veldig vanlig tirsdag….en tirsdag slik dem egentlig skulle være (i mitt hodet), men som i det siste har blitt alt annet en det :p
En God tirsdag rett og slett!!! føler meg tankefull men sterk, mens jeg går ut døren…noe jeg har savnet å føle…det er fint å føle man ikke er totalt nedbrutt da man går derifra!! * thumbs up*
Og hadde 2 kopper kaffe med en venninne, i byen, før jeg vandret videre hjem 🙂 så, terning kast for dagen i dag (hittil ihvertfall kl 15:15)
blir: en solid 4!! 🙂

Snakkes!

Advertisements

One response »

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s