Aside

Leste nettopp et spennende innlegg fra Erfaringkompetanse.no sin nettside…

Hvordan fjerne fordommer

Karin Yrvin er statsviter og stortingsrepresentant (Ap), tidligere statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet.
Hun har hatt en rekke fremtredende verv de siste årene og er fast kronikør i Erfaringskompetanse.no.

– 1/3 av de som er syke, får ikke den hjelpen de trenger. Tenk om dette hadde gjeldt det somatiske helsevesenet. Det ville blitt folkeopprør. Avisoppslag. Muligens fakkeltog.  Men på dette området er det stille. Tabubelagt. Fullt av fordommer. Fordi vi blir sett på som gale og sinnsyke. Og kanskje som annenrangs borgere.

For halvannet år siden stod politiker Karin Yrvin(Ap) frem med sin bipolare lidelse. I sitt foredrag i NHS nylig, snakket hun om psykisk helse og nettopp elefanten i rommet.
Her er talen hun holdt:

«Jeg har lært at en i politikken alltid skal snakke om elefanten i rommet. Det mange tenker på når møtet settes.

Som folk tenker på om du ikke sier noe.

Elefanten i rommet kan være at jeg er sårbar for bipolar lidelse.

Og at jeg sitter på Stortinget

Det er nå rundt halvannet år siden jeg fortalte offentlig om dette gjennom en kronikk i Aftenposten.

Det var en gjennomtenkt handling.

Formålet var å fjerne fordommer.

Det har vært en positiv opplevelse.

Det er et privilegium å ha muligheten til å bruke en offentlig arena til å fortelle om symptomer og sykdom for å opplyse, og spre kunnskap.

Tilbakemeldingene har kommet fra folk flest, og de har vært veldig varme og fine.

Når jeg beveger meg i det offentlige rom, blir jeg garantert trukket til side for å snakke om psykisk helse.

Det er mennesker som har sett eller opplevd.

Det føles nærere og varmere enn å snakke om det nyeste innen tallerkener eller en vei som bør bygges. Det føles som å gå i dybden av det menneskelige liv.

Men det at samtalene bare foregår under fire øyne, forteller meg at området er svært tabubelagt. Og spørsmålene jeg får er så mange.

Tankene går tilbake til boken ”Fra de stummes leir” av Camilla Collett om kvinners stilling, og ”Den lukkede bok” av Jette Kaarsbøl som tar for seg seksuell legning i en tid hvor det var tabu.

En del av historiene jeg får høre, er svært tankevekkende.

Det handler om å ikke ha mot til å si til foreldrene om at en sliter alvorlig.

Eller til barna sine, fordi de er opptatt av at alt skal være normalt.

Noen forteller at de heller sier de går til tannlegen enn å fortelle sjefen om diagnosen sin. Andre beskriver møte med et helsevesen som ikke forstår, som tar fra de håp.

En del føler det ikke snakkes om den lange veien tilbake fra sykdom.

Tenk å oppleve slikt som dette i livet.

Noen ønsker bare å snakke med en som er syk, og som lever godt med sårbarhet for sykdom.

Det å lytte til historier, og snakke om politikk går greit. Bortsett fra at en får lyst til å rette opp alt som er feil da.

Men det kan være en utfordring generelt å leve åpent med en diagnose.

Jeg har bekymringer en del andre mennesker slipper.

Når en har en diagnose så er en også redd for at andre skal se en gjennom ”diagnosebrillene”.

At de skal tenke: ”det gjør hun jo bare fordi hun er litt ja, sånn annerledes”, selv om mine handlinger er innenfor normalitetens definisjoner, hva nå enn det er.

Også, i den grad jeg er annerledes, har jeg lurt på om det er rom for meg i samfunnet.

For det er slik at jeg lever med noder som danser sin dans. I perioder har jeg så stor styringsfart at mennesker er litt i veien for framdriften. Tusen ideer, skriver, og får gjort veldig mye bra også, og også noe sprøtt.

Og så trenger jeg ro. Trekker meg tilbake. Vil sove. Blir litt fjern rett og slett.

Og så er jeg jo meg i mellom.

Og det blir vanskelig for folk å skille.

Jeg er redd for hva de tenker om meg når jeg har vært i flytsonen. Hvordan de reagerer. Og jeg er redd for den kalde utstøtelsen. Den som er like smertefull som fysisk smerte.

Også er det dette med å bli begrenset av sykdom. Vi skal ikke bli utsatt for så mye stress, men jeg synes at jeg selv kan bestemme hvor mye stress jeg tåler.

Det er mye å bekymre seg for.

Som sårbar for sykdom så er det kanskje slik at jeg må forklare. At det blir litt mitt ansvar.

Tilbakemeldingene jeg får er at bekymringene jeg har er ubegrunnet.

At folk ikke tenker på det, og det får jeg tro på.

Jeg har lyst å dele noen tanker om psykisk helse politisk.

Psykisk helse må sees i et folkehelseperspektiv.

Fordi alle har en psykisk helse:

Det handler om glede og sorg eller tristhet, hvordan vi tenker og vår adferd, hvordan vi opptrer i grupper og alene.

Hvordan vi utvikler oss. Kommuniserer. Om utadvendthet og innadvendthet.

Om holdninger og holdningsendring.

Om engstelighet og mestring.

Det handler om hvordan vi går gjennom livet.

Ser en på psykologien som fag, vil en fort oppdage at det vi kaller sykdom, abnormal psykologi, er viktig, men bare utgjør en liten del av faget.

Vi hører ofte at verdien av innbyggernes arbeidskraft er større en det vi har i oljeformuen.

Et eksempel på verdien av arbeidskraften. Hadde norske kvinner arbeidet mindre, som snittet i OECD, ville de tapte verdiene våre tilsvare hele oljeformuen.

Da sier det selv at hvordan vi tar var på den psykiske helse handler om hvordan vi forvalter landets mentale kapital.

Klikk på linken øverst (overskriften) for å lese om de forebyggende tiltak i Barnehager, Skole og Familie…

Når en er blitt syk

Selv med god forebygging, vil det være mennesker med psykiske lidelser i Norge.

Halvparten av befolkningen vil oppleve lidelse i løpet av livet.

De fleste med lettere angst og depresjoner.

Men for mange kan veien til å få hjelp når det røyner på, være vanskelig. Noen har fordommer mot det å få hjelp. Det føles for alvorlig å snakke med en hjernekrymper.

Tenk hva han eller hun kan finne ut!

Andre blir avvist fordi en ved DPSer mener sykdommen ikke er alvorlig nok.

Noen blir henvist til avtalespesialister med lange køer.

For noen år siden var det en alvorlig sak rundt dette i Oslo.

Artisten St. Thomas tok selvmord. Livet ble for tung å bære.

Hjemme hos han, fant familien 52 brev. Det var brev deres sønn hadde sendt til psykologer med bønn om hjelp. 52 avslag. På brev. Hvor han søkte livsnødvendig hjelp.

Det er ikke greit å tenke på.

1/3 av de som er syke, får ikke den hjelpen de trenger.

Tenk om dette hadde gjeldt det somatiske helsevesenet.

Det ville blitt et folkeopprør. Avisene ville vært fulle av historier. Vi ville muligens sett fakkeltog. Men på dette området er det stille.

Fordi det er tabubelagt.

Fordi det er fordommer.

Fordi vi blir sett på som gale og sinnsyke.

Og kanskje som annenrangs borgere.

Mange tiltak må settes i verk.

Som politiker synes jeg det er en utfordring at det ikke er noen oversikt over hvor mange av de som henvises fra fastlege som får hjelp.

Det er søkt ryddet opp i dette, eksempelvis ved å innføre clusterordninger hvor fastlegene skal få oversikt over ventelister hos de ulike avtalespesialistene for å kunne henvise.

Men de signalene jeg får, viser at det kanskje ikke fungerer etter hensikten.

Hvor store er mørketallene?

Jeg er også redd for at de som behøver hjelp mest, blir fortrengt hos psykologene til fordel for de som har lettere lidelser.

Jeg sier dette samtidig som jeg har den dypeste respekt for psykologer og deres virke, og tenker at det er kloke mennesker som foretar gode vurderinger, men jeg skulle ønske at jeg kunne være litt tryggere på at systemet fungerer.

Det bør vurderes å stille krav til privatpraktiserende avtalespesialister om at de skal følge prioriteringsforskriften. De skal ikke kunne velge etter forgodtbefinnende om de vil hjelpe eller ikke.

Riksrevisjonen har funnet at det er geografiske forskjeller i om du får hjelp eller ikke.

Det må kvalitetssikres at det er helsetilstanden til en person, og ikke institusjonens kapasitet, som skal avgjøre om en får hjelp eller ikke.

Samhandlingsreformen er et av Arbeiderpartiets flaggskip.

Det skal satses på forebygging, og du skal få hjelp der du bor.

Det bygges opp tilbud i kommunene, penger overføres fra staten.

Når det nå innføres, kan utskrivningsklare pasienter slippe å bli boende på et sykehus: på et rom, med bare en seng, en stol, og et skrivebord.

I stedet kan de skape et verdig liv i nærmiljøet støttet opp av kommunale tilbud. Men når en som er fysisk syk reiser hjem fra sykehuset etter et opphold, sitter den psykiske syke igjen på rommet. Samhandlingsreformen gjelder ikke psykisk helsevern på dette området. Det skal den etter hvert gjøre.

En endring krever at kommunene er godt forberedt.

Vi har nå fått gjennomslag i bystyret i Oslo for å få en handlingsplan for psykisk helse.

Hvordan står det til i andre fylker?

Formålet med samhandlingsreformen er forebygging:

Jeg er stolt av å ha en helseminister som noe av det første han gjorde var å lansere lavterskeltilbud mot angst og depresjon i flere kommuner. Det heter rask psykisk helsehjelp. Og er rett inn i kjernen av det som det er behov for.

Vold

Noe av stigmaet rundt psykisk sykdom er knyttet til at mennesker tror det er knyttet til vold.

Det er jo slik at en håper på at det ikke er en psykisk syk som står bak i alvorlige voldshendelser. Fordi det er så mye stigma knyttet til det.

Det meste av volden i samfunnet utøves av andre grupper enn personer med psykisk sykdom.

Korrigert for andre bakgrunnsvariabler er ikke psykisk syke mer voldelige enn andre.

Den forskningen som er gjort, viser at psykisk syke oftere er utsatt for vold enn de er voldelige.

Satt på spissen er det viktigere å ha en handlingsplan for hvordan beskytte psykisk syke mot vold, enn omvendt. Selv om jeg ser verdien i begge deler.

Det jeg ønsker å gjøre, er å fjerne følelsen av kollektiv skyld.

Det er to måter å gjøre det på:

  1. Behandle hver enkelt med sårbarhet for psykisk sykdom som individer. Slutte med gruppetenking.
  2. Basere seg på fakta, og ikke fordommer når en snakker psykiske lidelser. Som når det gjelder vold og annerledes adferd.

Hjernen er en del av kroppen. Den kan behandles.

Tabuer gjør et alvorlig samfunnsproblem mer alvorlig.

Mye av det som kan gjøres koster ikke penger, men er til inntekst ervervelse for samfunnet.

Noe av det jeg har tatt opp her vil stå i partiprogrammet til Arbeiderpartiet før Stortingsvalget.

Annet er vedtatt i Oslo AP og er vår gjeldende politikk.

Arbeiderpartiet har et verdigrunnlag der alle skal med. Det betyr at mindretallet, for eksempel bipolare, inkluderes. Vi kunne levd i en verden der jeg hadde blitt utstøtt fra samfunnet. Men nå sitter jeg også rundt beslutningsbord i politikken.

Men vi vet at det ikke er alle som inkluderes i samfunnet. Og ved å formidle kunnskap, så fjernes fordommer.

Derfor bærer jeg en fakkel for de som er sårbare for psykisk sykdom.

Og jeg regner med at dere bærer fakler med meg.»

Karin Yrvin

 

Det var mange fornuftige tanker, og ord, men ennå mer fornuftig hadde de vært / vil de bli, om det kan bli utført i praksis!
Ikke la tanker forbli handlings-løse!

Hvordan Fjerne Fordommer

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s