»Never Say Goodbye…» :'(

Standard

Det er noen ting i livet vi alle bare må igjennom…Noen ganger må vi bare avslutte en relasjon…vi må gjøre det får at vi skal møte nye mennesker som vi skal dannet en ny relasjon til….uansett hvor ufattelig vondt å jævlig det kan kjennes ut..det er en stor del av å være menneske…

Jeg hater denne delen av livet…jeg bruker alt for mye energi hverdag på å beskymre meg over når det vil skje, og hvordan, og tror at jeg egentlig bare forbereder meg til et relasjons brudd….men egentlig så sliter jeg meg ut før det skjer, slik at jeg ikke har krefter igjen da det faktisk skjer, og da har jeg ikke krefter til å komme meg opp på beina igjen….

I dag forsov jeg meg en time…ikke fornøyd med det..jeg er tydeligvis ikke vant til å forsove meg, og stresset om morgen, så for meg er det like sjokkerende hver gang jeg forsover meg…selv om det ikke er ofte…
Så det ble ikke helt som håpet i dag tidelig…men jeg rakk timen…

Snublet nesten inn døra og ønsket mest å sovne, og bare det å holde kaffe koppen var slitsomt nok…-.-
Jeg husker ikke sånn kjempe mye av hva som foregikk under samtalen i begynnelsen egentlig…men etterhvert våknet jeg litt mer, og var litt mer tilstede…..etter x antall uker med utsettelse av en ‘aksepter din angst’ øvelse, var det ikke flere unnskyldninger for å utsette….Det var ekstremt ubehagelig for å si det slik….en ting et at man liksom skal sitte rolig, med beina godt plantet på jorda, og hendene i fanget…det er utfordrende nok for meg ihvertfall…og jeg blir mer urolig av bevisstgjøringen over at man skal sitte rolig..
Kroppsbevissthet gruppen på DPS var ingen favoritt akkurat….samtidig som det forventes en hvis ro av deg der du skal sitte å »reflektere», skulle man også ha øynene lukket…det for min del gjorde ikke ting noe lettere….føler jeg mister kontroll, og samtidig må jeg da bare stole på den andre personen i rommet…jeg ville åpne de flere ganger underveis, for å igjen få tilbake kontrollen, men jeg gjorde det ikke…det må vel bare bety jeg stolte på henne? bah, jeg vet ikke hva det betyr jeg….jeg var ikke komfortable under øvelsen, men heller så løp jeg jo ikke ut av rommet :p noe jeg fint kunne gjort om det ikke var for at jeg faktisk stoler på henne…(jeg hater meg selv for å stole på henne…jeg hater at jeg har tillit til henne.. 😦 )

dette var jo da mot slutten av timen, og etter vi var ferdig så var jeg bare letta over å kunne åpne øynene igjen…det var som å se lys for første gang igjen….som å ha kjørt i en tunnel lenge og kjører ut i lyset igjen, så blir man blendet…..jeg måtte liksom orientere meg igjen på nytt, som om jeg hadde glemt hvordan rommet så ut…XD
Etter det, hørte jeg de ordene jeg har gruet meg til I ALL EVIGHET. …de ordene jeg håpte jeg aldri måtte høre, men visste ville komme en dag…..vi snakket om at neste gang var muligens siste gang vi så hverandre….*river ut hjerte*
Jeg vet jo at det nærmer seg med stormskritt, men siden det ikke har blitt satt noen dato etc, så er det som om det ikke er virkelig…rent hypotetisk liksom.
Ennå ikke hørt noe fra fekjær, og jeg begynner å bli fryktelig utålmodig og urolig….jeg vil vite snart, slik at jeg kan forberede meg psykisk på dette….det er mange tanker som skal tenkes før den tid…det er mange ord som skal sies før den tid….og det er mange tårer som skal renne før den tid…
Jeg kjente med engang et sterk ubehag og sinne inni meg da hun sa dette…
Det er vondt å tenke på det…det er vondt å snakke om det…det er vondt å skrive om det….men jeg må….JEG MÅ JO AKSEPTERE AT FØLELSENE ER DER 😛 (tror det er dette øvelsen gikk ut på..jeg er ingen psykolog, men nå noen timer senere tror jeg at jeg ser hensikten med øvelsen)….
Jeg aksepterer den for all del….det er umulig å overse den…jeg må bare se den, og gi den oppmerksomheten den krever…
Smerten er som en liten unge som står å skriker om oppmerksomhet, og man prøver alle mulig teorier som å overse og positiv forsterkning, men til slutt finner man ut at det er lettere å bare gi den den oppmerksomheten den har behov for….
Det er fryktelig vanskelig å fordøye ordene….at neste gang kan kansje være siste gang vi skal sees….HERREGUUUUD, SISTE GANG!?!?
Det betyr jo ikke at hun forsvinner for alltid….det betyr ikke at jeg skal dø den dagen?…..eller? :p
Det betyr faktisk ikke at noen av oss dør….vi forsvinner ikke for alltid….det går an å sees igjen, eller ringe…jeg håper ihvertfall det går an….?? jeg prøver å ha den tankegangen som en trøst til meg selv….for det er en fin tanke å ha…og vite at hade betyr ikke hade for alltid….
Samtidig som jeg ikke kan gå å holde fast ved den tanken alene….det kan ikke være den eneste tanken som jeg har å holde igjen i for å overleve….jeg må jo ha noe annet å leve for…jeg må ha flere tanker å leve for…jeg tror jeg har det også…hvis jeg leter dypt inni meg selv….bare akkurat nå kjennes det ikke slik ut…men så vet jeg også at det ikke skal være slik i all evighet…

Greit at jeg skal akseptere følelser og angsten og bla bla bla….helt greit det assa….men jeg nekter å begynne å akseptere den midt i gågaten assa….det er hverken tid eller sted for å begynne å akseptere den, og godta den….fuck that!! jeg kan heller akseptere den og kjenne på den og »snakke med den» om trent, når jeg har tid til det….selv om jeg da aldri har tid til slikt…eller jeg lager ikke tid til det…jeg utsetter og utsetter…fryktelig smart eller hva? jeg tror så….også PANG, så var det ikke så lurt allikevel…

Jeg var faktisk litt glad for å bli påminnet om hva jeg faktisk har i »ryggsekken», og at det ikke bare er den helvetes store terskelen mellom svart og hvitt som er en utfordring i livet….jeg hadde helt ærlig, glemt litt av symptomene på ADHD og ikke holdt lesestoffet vedlike den siste tiden….og så klart, som jeg ble påminnet, det er en av de største problemene/utfordringene ved ADHD, at det er enten eller….enten et KJEMPE STORT OVERDREVENT SKRITT, eller museskritt så man snubler over dørterskelen… det kan relateres til alt i livet, også følelser… spesielt følelser.!!!

Vi med ADHD/ADD blir ikke sint, vi blir fly forbanna.
Vi blir ikke triste, men vi blir totalt knust.
Ikke blir vi litt glade heller, men vi blir overlykkelige.
Når jeg sørger, er mitt hjerte knust i tusen biter.
Alt jeg gjør, gjør jeg mer. Alt jeg ser, er skarpere.
Alt jeg hører, er vakrere og vondere.
Elsk meg for den jeg er.

Det er fryktelig mye sant i dette, og jeg bør lese dette oftere, for å minne meg selv på at det er ikke bare jeg som er helt håpløs og fucked up som jeg tror jeg er….det er ikke bare jeg som er så ekstremt følsom, og sårbar og svak, og helt uten evner til å kontrollere det…

Selvom enden føles farlig nær nettopp nå, så må jeg bare tvinge meg selv til å tenke at der er ikke slik det egentlig er!!! prøve å gå ut av meg selv kansje, å se situasjonen fra en annen vinkel…det er kjempe lett å bli revet med i sine egne tanker og følelser i situasjonen, men det kan være vanskelig å se hele bildet…sugerør syn kan være fryktelig vanskelig å komme seg ut av….trangsynt som bare det, og »bare min oppfatning av verden, og av situasjonen er den som er riktig..ingen andres meninger stemmer..bare min!! slik jeg opplever situasjonen, det er slik den vil føle for alle…det er slik det alltid vil være…det er over og ut…det er ingen håp…the end is really near» 

Snap out of this shit!!!

På vei hjem, fant jeg ut, mens jeg sto og betalte for to bøker, at jeg kjøpet ting for å trøste meg selv…HJEEEELLLPPP!!
det er ingen gunstig mestring strategi akkurat….værken lønner det seg i lengden rent økonomisk, og heller ikke på noen andre måter…det er en løsning på kortsikt…da har jeg liksom noe å glede meg til når jeg kommer hjem, så jeg IGJEN KAN SLIPPE Å SITTE Å TENKE….gud forby at jeg skulle komme hjem, og kjede meg og faktisk måtte sitte å føle noe…XD

Jaja, så jeg kjøpte to bøker….jeg har absolutt ikke råd til det nå, men det får meg til å føle meg bedre :p jeg gruet meg lengre ikke til å dra hjem etter jeg hadde vært på kafe med to venniner….jeg gledet meg liksom til å komme hjem, så jeg kunne lese diktbøkene…

jeg kjenner en stor trang til å kjøpe nettopp dikt bøker/samlinger akkuratt da jeg »trøste handler»…det er som et håp om at jeg skal lese noe jeg kan kjenne meg igjen i, eller et håp om å lese noe som kan sette ord på de følelsene jeg har nå….ord jeg ikke klarer å finne selv..

Nå har jeg litt over 1 time til å lese litt på, og prøve å unngå at tankene kommer å tar meg helt uten forvarsel, før jeg skal være med Dorthe å trene på Elexia…kjenner jeg har egentlig null behov for å dra dit å trene i dag, men så var det at man gjør hva som helst for å unngå ensomheten og være alene med de skummle tankene som man vet vil knuse en….
For det vet jeg!!!
jeg vet jeg er sååå ufattelig sliten nå, at jeg klarer ikke de tankene nå…ikke alene….ikke nå…
Jeg er ikke sterk nok akkuratt nå til å takle dem alene, uten at det faktisk vil gå galt…det er en forferdelig følelse egentlig!! tap av kontroll…selvkontroll…å vite at du ikke har selvkontroll, for så å gjøre alt i verden for å unngå å nettopp miste den mer….

Nå er jeg egentlig sliten, både av å skrive, og av hva jeg tror er ‘ å akseptere følelser’…..om ikke dette er  å akseptere dem, og ta dem litt frem i lyset, og faktisk kjenne litt på dem, anerkjenne dem, så vet ikke jeg….
Jeg kan ikke akseptere mer en dette…

Nå legges de igjen på bakerste hylle, og skal helst ikke bli dratt frem før om mange år….noe jeg vet alt nå, ikke skjer..men det er lov å håpe?
uten håp, mister man alt!!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s