Re-blogged: Å jobbe der livene leves

Standard

Å jobbe der livene leves

12.10.12

Heidi Tessand

Noe av det fineste med å være kommunepsykolog, er å få lov til å jobbe der livene leves. Det å være til stede på et foreldremøte for en gjeng med helt ferske førsteklasseforeldre og bidra i samtaler om hvordan skolestart kan vekke følelser av redsel og stolthet både for dem og poden, oppleves som meningsfullt folkehelsearbeid.

Å få lov til å være sammen med en gjeng i et friminutt og høre dem snakke om at meningen med livet er antall ”likes” på Face, oppleves som en bekreftelse på at det er viktig å være til stede på arenaene ungdom snakkes.

Der skoen trykker

På Hjelper´n i Ski, hvor jeg jobber, har vi et pragmatisk syn på hjelperollen. Vi prøver å hjelpe til der skoen trykker, og vi forsøker å unngå sykeliggjøring av det som ofte er normale reaksjoner på store belastninger. Vi synes det er viktig at vi som hjelpere hele tiden vurderer om det vi gjør kan forsterke folks vansker. Vi tror at ved å bruke vanlige ord fremstår vi som vanlige folk, og at vanlige folk for mange er lettere å snakke med enn eksperter.

Ekstreme vaskeritualerVed å tenke bredt og igangsette tiltak på mange arenaer samtidig, kan vi opprettholde et edruelig forhold til hva vi tror vi kan utrette alene eller kun ved å fokusere på symptomene:

En gutt på 12 hadde tvangshandlinger; ekstreme vaskeritualer, toalettvegring på grunn av frykt for basiller og skifting av sengetøy hver dag. Gutten var fortvilet og syntes livet var uutholdelig. Tvangshandlinger brukes for å regulere negative følelser; hvorfor var gutten engstelig? Under kartlegging av miljøet kom det fram at foreldrene hadde store konflikter, guttens lærer var sykemeldt, han ble mobbet på fotballtreningen, og bestevennen skulle flytte. Summen av belastninger var større enn gutten klarte å takle. Han utviklet måter å håndtere følelsene på gjennom tvangshandlinger. Vi snakket med foreldrene om hvordan de kunne trygge gutten.

Sosiallæreren ble støtteperson på skolen, fotballtreneren jobbet med miljøet på treningen, og det ble laget besøksgrupper for å utvide guttens bekjentskapskrets. Etter en tid var guttens symptomer betydelig redusert, selv om hanikkehadde fått individuell behandling. I en samtale med meg lærte gutten strategier for bedre håndtering av tanker og følelser, men han følte ikke lenger behov for hjelp ettersom situasjonen rundt ham var blitt bedre.

YdmykhetSom hjelpere har vi en unik posisjon som kikkere inn i andres liv, og det er et ansvar vi må forvalte med ydmykhet. Ofte vil utredning og diagnostisering være nødvendig og en forutsetning for å gi riktig behandling og utløse rettigheter, men ikke alltid. Som hjelpere har vi et mye bredere mandat. Sjefredaktør Bjørnar Olsen i Tidsskrift for Norsk Psykologforening oppsummerer dette perspektivet på en fin måte i sin leder (nr.49, 2012):

Ikke bare sjeleleger

”… helse produseres der folk lever sitt liv, som familie, barnehage, skole, arbeidsliv og lokalsamfunn… Behandling alene gir ikke bedre folkehelse. Da bør heller ikke sykehuslogikken være enerådende når fremtidens helsearbeid utformes. Skal dagens helsepolitiske målsettinger nås, må helsemyndighetene se at psykologer ikke bare er ”sjeleleger”, men en profesjon som produserer helse på en rekke av livets og samfunnets arenaer.”

– 12 Oktober 2012,
Psykologforeningen.no

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s