her stopper det….

Standard

For en dag….det fins liksom ikke nok ord til å beskrive hvor vond dagen har vært…eller det ligger liksom ikke mitt ordforhold…
De eneste ordene jeg finner er : dritt, vond,smertefult,unødvendig,jævelig….som sagt, jeg finner ikke de riktige ordene til å forklare meg…

Da jeg våknet i 10 tiden, og sto i dusjen, trodde jeg at jeg skulle sovne stående..jeg ønsket å sovne stående…men jeg gjorde ikke det.
Jeg la meg ned på badegulvet etter jeg hadde vært i dusjen…forde jeg var kladt, men også for sliten til å stå.

Jeg kom meg omsider ut av badet, og det påkledd og ferdig stelt…utrolig nok…så dro jeg til byen, og møtte to venniner på cafe. jeg våknet litt av det, å sitte ute i høst solen og kulden. Koselig å se dem igjen…mens vi satt der, gikk en gammel kontakt fra dps forbi, en som slutta, hun jeg nevnte tideligere mens jeg var innlagt, at bare brått hadde fortalt meg det var hennes siste dag…det var hvertfall veldig koselig å se henne igjen:)
Mest av alt der og da, fikk jeg lyst å bare pøse ut med alt jeg sitter inne med, og bare gråte av fortvilelse og mangel på søvn, men jeg holdt meg..

kl 13 kom fortere enn jeg hadde trodd, og det var igjen tid for å gå den siste smertefulle bakken, til hva som føltes som min død…
Jeg trodde virkelig jeg skulle kaste opp og dø og eksplodere samtidig…jeg hentet igjen pusten flere ganger, før den kvelte meg helt.

så dum som jeg er, setter jeg med vilje på trist musikk på øret mens jeg går..heldigvis hadde jeg solbriller på, så ingen så tårene som kom forsiktig ut, men ikke fikk trille helt nedover ansiktet…det var vondt å måtte holde de igjen også, selvom jeg ville drukne i dem.

Kom dit, og var helt forstyrra følte jeg…klarte liksom ikke komunisere…satt meg lent tilbake, og trodde jeg skulle svime av, både av redsel,angst og av utmattelse…for ja..siste tiden har tatt helt knekken på meg føler jeg…jeg kan kansje innse litt nå, når de rundt meg sier jeg er sterk og må bare kjempe til siste slutt nå før fekjær…men samtidig føler jeg meg svakere en ever!

Heldigvis for dyktig psykolog, så endte vi med å sette oss ute i solen…det var grusomt kaldt, men jeg våknet mer til da…jeg kunne ha på solbrillene, og vips fikk jeg skravla til å gå som bare det…utrolig rart det der? 😛

Det var på mange måter utrolig godt å få ut masse masse sinne og frustrasjon og vonde smertfulle tanker og følelser i dag, samtidig som jeg angret mer en jeg noen gang har angret i hele mitt liv…det var forferdelig vondt å fortelle hva jeg følte, om både behandlignen, om henne, og om livet generelt…det var som om noen ba meg om å rive ut mitt eget hjerte, for så å tråkke på det og rive det i stykker, og be meg sy det sammen igjen….

Jeg ville mest av alt rive ut alt håret mitt, der vi satt, og følte på ingen måter det var mulig å få ut alt sinne som koker over inni meg…det bruser og bruser, uten at jeg får noe ut…hva er det som holder igjen? eller er det at jeg har så ufattelig mye smerte inni meg, at bare litt kan komme ut om gang?

Ærligheten slo hvertfall frem totalt i dag…jeg følte jeg kunne fortelle henne min fuckedup tankegang….jeg kunne skjule meg bak solbrillene, og bli litt usynelig følte jeg….jeg fortalte at jeg har store problemer med dette, og en del av meg vil helst bare åpne døren på vidt gap og slippe henne in, og litt til….mens den rasjonelle siden som skal tenke fornuftig og ja, rasjonelt, den vet at det er for det beste at jeg ikke slipper henne helt in, og at hun heller ikke lar meg komme lengre enn til trappen, hos henne…Uansett hvor jævelig det er å høre det, så må jeg begynne å inse det…Men det er ikke det jeg vil høre!!!! jeg vil ikke jeg vill ikke jeg vill ikke!!! HELVETE  faen, jeg vil døøø!!!

Hvorfor i all verden måtte jeg ta denne samtalen nå….:( på vei hjem, trodde jeg beina skulle skli under meg, og falle rett på trynet, og bare mose hele kroppen ned i gørra….jeg kunne ønske det kjedde, men det gjorde ikke…»for jeg er jo så helvetes sterk at jeg skal da faen ikke få lov å være svak»……:(

Mine følelser ang det at jeg føler jeg blir lurt av hennes ord og følelser, kom tydelig frem i dag…jeg var dritt lei av å holde det inne, nå måtte jeg bare!!!! hun forsto veldig godt!! hun ville bare gi meg den tryghet om at hun ikke lyver, og at hun er jo menneske hun også og bla bla bla….men også at det er det hun jobber med i denne terpautiske behandlingen…relasjoner og overganger mellom mennesker….jadda…skulle ønske jeg aldri sa jeg sleit med det 😦 HELVETE FAEN SÅ DUM JEG ER!!! AAAAAAAAAAAA!!! crap!!
Babbla om at jeg sto i sentrum og at hun har da lov som psykolog og stille de spørsmål ingen andre får lov til…hun har liksom den rett til å stikke nålen der hvor ingen andre får lov…der andre VET de ikke får lov..og heller ikke har noe der å gjøre..
For min del føler jeg ikke hun har rett til det,uansett yrke eller tittel!!! hun har faen ikke rett til det!!! hun har hvertfall ikke fått min tilatelse til det!! jeg har aldri skrevet under på noe hvor jeg godtar at hun kan sitte å pine meg, og ødelege meg totalt?….hva faen?

Men hun tar seg nå hvertfall den rett til å tråkke der hun vil tråkke, og jeg har liksom ikke noe jeg skulle sagt….

Det er vondt å ta opp ting man ikke vil…det skal ikke være »tenna i veggen, og hælan i taket» å dra til behandling…heller hadde jeg ikke forventet meg en fest….men jeg hadde da ikke helt forventet å vitne til min egen begravelse…det er hvertfall slik det føles…
Jeg har liksom klart å lure alle i 20 år, og ungått det virkelig store problemet mitt…det som virkelig gjør at jeg vil dø…at jeg faktisk ikke ØNSKER Å LEVE LENGRE!! i 20 år har jeg klart å komme meg unna dette tema!! og PANG! så må hu av alle mennesker, være den som skal dra denne mørke støvete kisten frem fra mørket, og dra ut alt innholde i det, for så saga av ett og ett ledd av kroppen min, og kneke de i tusen biter, og legge i kisten, klar til å graves ned…

Jeg er fryktelig overdramatisk nå kansje?….ja litt i det drøyeste lage muligens…men jeg kan ikke noe for hvem jeg er, og hva jeg føler…at jeg er født med så svake egenskaper er ikke min feil?….nei!! DET ER GUD sin feil! hah, nei sikkert ikke det heller…
kansje biologiske morra mi røyka noe ulovelige kaffebønner eller noe under svangerskapet? huff, nei blir feil å skylde på henne også, hvertfall når jeg ikke engang vet hvem det er..

Så hvorfor føler jeg for å gi opp alt nå?….når jeg har kommet så langt, hvorfro i huleste skal jeg gi opp??

JEG ER SÅ DRITT LEI AV Å VÆRE STERK!!! jeg er så lei av at alle skal ha meg til å være så helvetes sterk, og at jeg liksom klarer alt jeg, jeg er lagd av stein jeg….vel la meg fortelle dere en ting: JEG ER FAEN IKKE LAGD AV STEIN!!! jeg kunne ønske…men jeg er ikke…jeg er lagd av sand..mykt, glatt, lett gjennomskuelig, og naken….umulig å holde i hendene over lengre tid…eventually ill slip through your fingers, and into the deep drak blue sea…

Hva har gjort at jeg har holdt ut så lenge med all smerten?? hva i all verden har holdt meg sterk?

Og hvorfor skal det klikka totalt for meg nå?

Jeg ønsker bare en veldig lang pause…fra livet.

Jeg føler meg hjelpesløs og liten og svak…jeg orker bare ikke mere….jeg ser ingen grunn til å gjøre noe lengre…hva er vitsen med å holde ut en dag til, eller en uke til?…why?!?! bare for å komme en dag nærmere total nedbrytelse og fortvilelse?

Det er på en liten måte en trøst at psykologen sa jeg kan ringe akk når jeg måtte trenge det, selvom jeg hater å prate i telefon da…jeg føler at jeg ikke er verdt en telefon samtale..at mine problemer kan vente til neste gang vi sees…at min problemer er ikke verdt hennes dyrbare tid…

det gjør vondt!!! jeg burde ikke drukne selvbilde så jævelig…men jeg vet ikke hvordan jeg skal få hode over vann lengre…jeg vet rett og slett ikke…

Kan ikke noen bare holde rundt meg, si at alt skal ordne seg, og ikke LYVE TIL MEG, og bare sitte her med meg, til jeg sovner?…

Jeg klarer ikke lengre å være en »host» for faenskapet som rår i meg…..kroppen min er bare en fysisk ting , hvor faenskapet sjøl kan ta plass….om SMERTE hadde et ansikt, så ville det vært meg…

selvom tiden raser forbi uten at jeg vil, så står den totalt dønn stille og nesten går bakover….Nå føler hvert jævla sekund smertefullt….som et kniv stikk for hver gang sekundviseren tikker….det blir ganske mange knivstikk i hjerte i løpet av en dag..

Hvorfor får ikke jeg lov å gi opp?? hvorfor skal jeg liksom ikke få lov til noe?? jeg for faen ikke lov til en dritt!!!

ikke får jeg gi opp…(greit nok), ikke for jeg være svak…ikke får jeg gråte…ikke får jeg trøst…ikke får jeg kjørlighet…ikke får være bare liten og sårbar slik jeg egentlig er….Selv da jeg tror masken er av, så er den bare erstattet med en  ny:(

I løpet av 2012, har jeg faktisk klart å skreddesy en ny maske med nytt design…jeg kastet det gammle…det frekke røffe utrykke, og målrettet jenta….den hvor om du bare så på meg, kunne du forvente et slag i trynet…helt uten grunn…
jeg kastet den fra meg…begravde den….og ut av ingenting, skapte jeg en ny…
En maske som fremstiller et snev av sårbarhet, akkuratt nok liksom, akkuratt nok sårbar til å være godtatt av andre….en maske som fremstiller en jente med selvinsikt og livslyst dypt der under….

Alt er jo bare faen meg jug!! alt er bare tull….hvorfor!?!? er jeg såååå ufattelig styg uten maske?? jeg ser ikke ut som  noen glamour-modell akkuratt da jeg griner så mye at hele ansiktet vrenger seg, men hvem er vel pen akkuratt da? men jeg får aldri muligheten jeg, til å ta av masken for andre…bare meg selv…hver dag må jeg stirre meg selv i speilet…helt uten maske…og i det jeg åpner døren, så er masken på…uten at jeg ville det…Jeg tørr ikke….det er for sent å vise hvem er egentlig er liksom…Kansje jeg ennå ikke vet 100% hvem jeg er…:( det er en utrolig trist tanke egentlig…å ønske å gi opp livet, før man har funnet seg selv…eller noen biter av seg selv…det er ikke helt retferdig mot ‘det livet jeg har fått’ men så synes jeg heller ikke ‘det livet jeg har fått’ har vært særlig retferdig mot meg….

livet mitt er ikke så ille egentlig…det er ikke verden undergang liksom…en hver sterk og normal person ville børstet støvet av seg på sin høyre skulder, og bare moved on…get on with your life liksom…men siden jeg så klart skulle være født uten noe styrke, og bare en hau med dårlige svake egenskaper som ikke tar meg noen sted i livet, så er det ikke like enkelt…

sorg er sorg….alle kan føle sorg….Men for meg blri samme sorgen du og jeg deler, den blir ikke kladt sorg…den heter for meg : døden!! rett og slett….finner ingen mening i å leve lengre da jeg kjenner på sorg og smerte….jeg bare er ikke utstyrt med den sperren, eller den styrken i meg til å komme meg igjennom den ene sorgen etter den andre…det er faen meg grenser for hvor mye jeg skal tåle å da…

Nå klarer jeg snart ikke se hva jeg skriver lengre, for synet er tåkete og vått….

nå tror jeg at jeg skal gå å rive ut mitt eget hjerte, og stikke en kniv i det, og vri den ti ganger rundt, før jeg lapper den sammen igjenn og dytter den tilabek på plass der inne i denne »hosten» som ikke jeg tilhører, og ikke vil tilhøre….

Jeg orker bare ikke dette lengre…jeg finner ingen utveier!!!

Dagens lille:

Psykologen sa at den største straffen for henne ville vært om jeg ikke dukket opp en av timene en gang, uten å si i fra…at jeg faktisk hadde gått å tatt livet mitt…på en måte vondt å høre at det ville vært den værste straffen jeg kunne påført henne, siden jeg har så jævla trang til å dra henne ned i gørra med meg…at hun skal faen meg få kjenne på smerten på lik linje som meg…hun ska ikke få sitte der å være feilfri, mens jeg skal drunke i gørra og dø….hun skal faen meg få »svi» for den psykiske smerten hun påfører meg!!! det går to veier i en realsjon !!! siden du er så psykelig opptatt av relasjon, så bør du vite at det gåt to veier!!! det er vel regel nummer 1! hvertfall det jeg får høre vær gang jeg ikke har vært særlig grei mot noen, og for samme treatment tilbake…jeg har lært av det!! jeg er derfor så jævelig snill mot andre, forde jeg er så dum og godtroende på at jeg vil få samme tilbake….jeg får det på en måte…men samtidig så blir jeg straffet for det!!! så jævelig!!

Men det stikker ekstra hardt og dypt i hjerte da hun synes det hadde vært det værste jeg kunne gjort mot henne….Det på en måte gjør at jeg vil holde ut, for jeg ønsker absolutt ikke å påføre hun noe vondt egentlig, selv hvor mye jeg ønsker at hun skal kjenne hvor vondt jeg har det også….men innerst inne, jeg vil absolutt ikke at hun skal ha noe vondt…..og hvertfall skal ikke jeg være årsaken!!!
samtidig gir hun meg restreksjon på hva jeg ønsker å gjøre….igjen, JEG FÅR FAEN MEG ALDRI GJØRE HVA JEG ØNSKER OG VIL!!
Jeg kan absolutt ikke gjøre det, for samvittigheten min er vel den sterkeste jeg har i meg…den bestemmer alt!! den er min indre styrke faktisk1! rett og slett…hadde det ikke vært for samvittigheten, kan jeg love dere alt jeg eier og har, at da hadde jeg ikke vært her nå..da hadde jeg ikke skrevet her nå…

 

men det er en annen historie for en annen tid…

Nok sipping og dritt prat, nå går jeg å legger meg eller noe….håepr jeg..fuck it i dont give a shit anymore!

 

Håper dere har hatt en litt finere dag enn meg 🙂

 

Advertisements

2 responses »

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s