Min Totalt Forvridde Metafor

Standard

Etter en meget merkelig og tankefull times samtale, satt det igang en hel del prosesser i hodet….
Tenke? eller fantasere? eller litt begge deler? Bruke fantasien som en terapi?
‘Huset’ og ‘Døren’ er en kjent metafor innen for de fire vegger jeg tilbringer 60 minutter av min tid, i uken. Der hvor jeg liksom skal finne verktøy for å organisere alt inni hodet…til tider, hvertfall i dag, opplevde jeg rake motsettning….alt er diffus…

 

Huset er mørkt…Det er aldri lys i vinduet. Ikke engang på juleaften tennes det en julestjerne. Ekkoet fra gårsdagens spekulasjoner og rykter, delt over naboens gjerder, smeller hardt i husveggen. Jeg er det huset alle tror er forlatt…Det huset alle barn løper forbi…Det huset hvor ‘Til-Salgs’ skilte har grodd fast blandt alt ugresset i hagen. Bare dem som vet om det, eller leter dypt nok, vil kunne finne det.
Å bære tittlen: ‘det huset’, er en selvpåført tittel. Hadde man ikke vært komfortabel med tittlen, hadde man også gjort noe med det.

Alt forfaller; hagen,taket,vinduene,trappen,soverommet..alt…
Alle hus vil forfalle over tid, det er jo logisk…Noen hus er bedre rustet enn andre,og vil komme til å utsette forfallingsprossen med ytterlige 12 år.
Noen er malt med Jotun Optimal, noen beiset med Drygolin oljedekkbeis , og andre med en mindre kjent fabrikant. Selv vet jeg ikke hvilken som er den optimale, men en ting er sikkert…Huset mitt er hverken malt eller beiset.

En dag er det varmt..mer en 20+, og det er mer en varmt nok til å måtte ha opp døren.
Jeg fjerner hengelås på hengelås, og spikrene draes ut med hammer…Med hjelp av et lite spark, åpnes døren sakte og knirkende. Mer kraft i sparket, og døren ville nok falt av.
Mens døren alt er åpen, og solen tvinger mennesker ut av sine komfortable soner, kan man like så greit bruke frustrasjon og hat, til noe produktivt. Stelle fasaden; vanne ugresset, vurdere å fjerne ’til salgs’ skilte, bare du vet hvor ligger. klippe plenen, danne gangvei til postkassen du aldri får post i uansett..
Male huset eggehvitt, og bytte taksten, og kansje til og med kjøpe en blomsterpotte.
Alt dette bare for å gjemme seg i mengden. kamuflering.

Det eneste nå, som skiller mitt hus, fra alle andres hus, er den rustne gammle døren som henger i sitt siste hengsel….
Husets nakne vegger er blitt dekket i Jotun Extrem, postkassen har kommet til synet, og taksteinen er fornyet, til noe mer funksjonelt, og praktisk.Jeg vet ikke om Ekstrem er så ekstrem som Jotun skal ha det til, eller om den bare var ekstremt dyr. Nå kan jeg lukke døren igjenn og vente forhåpningsfult på at postmannen skal legge et brev med mitt navn på, i nettopp min postkasse.

Timer, dager,uker,månder….likevell står postkassen min tom….
For at man skal motta et brev, så må avsenderen vite addressen…En addresse er hensiktsløs uten en avsender..så da må man danne seg et bekjentskap med en som ønsker nettopp å være en avsender…
Alt dette, bare for å kjenne litt glede av å se noe havne i postkassen sin….eller går det dypere? Et tegn på at noen husker deg…Tenker på deg…Vet at du lever.
Det er ikke vanskelig egentlig…men hvorfor kjennes det ut som jeg akkuratt har blitt spurt om å sage av min egen arm?

Det intense ubehaget som rammer meg der og da, vil med tidens løp, vise å bare være en brøkdel av jeg kan forvente meg.
Snart spørr de om jeg kan sage av både armer og ben…for så å sy dem på igjenn, uten bedøvelse…

Jeg vil komme til å lære at den rustne døren helst bør byttest ut, om den skal ha noen funksjon i det hele tatt…
Eller være like gotroende som mine naboer, og ha døren på vidt gap, i håp om oppholdsvær i all evighet. Har jeg døren åpen, så gjemmer jeg bort den stygge utsiden av døren..den siden som tydelig markerer at den har vært ute i et ‘kaldt høstvær’ og stått stødig igjennom stormen.

Døren har ingen lås lengre….uværet tok den en gang for lenge siden…Noen steder låser man ikke dører…ikke engang ytterdører…I byen låser de alt…alle dører til alle rom…også hjerterom…
Nå som min dør ikke lengre kan låses, vil det ikke si at den er åpen da? åpen for alle og en vær? Hvem som helst kan gå forbi, ta i håndtaket, og prøve å gå inn…naboer,barn,postmannen…til og med tyver…Men ingen går inn…ingen vet at den er ulåst…Man kan ikke se om døren er låst, når man står ved postkassen…
Huset er ingen tyver’s drømme bytte…det er lite, om ingenting av verdi, å hente fra dette huset…

Jeg bestemmer meg for å invistere i en ny dør…for jeg vil kunne ha valget mellom å ha døren åpen, eller lukket og låst! Velge om jeg vil at naboen skal ha fult innsynn til alt fra hva som står i kjøleskapet, til hva jeg pusser tenna med…colgate?eller er det solidox? med eller uten fluor?
Det er fint å ha valget….mellom total blottlegging eller total ensomhet og mørke…så mørkt at din eksistens er tvilende, og igjenn spekuleres fra hjem til hjem..

En ting er å åpne døren til mennesker som ikke står å venter. Mennesker som har like mye forventning til deg, som du har til dem…Hvor forventningspresset er gjevnt.
Jeg kan godt åpne døren til slike mennesker. De vil komme til å bruke hagen som snarevei til skolen, de vil komme til å plukke en blomst eller to av beddet, men de vill ikke komme til å storme ned ingangsdøren min, og bombandere hjemmet.

En annen ting er å ønske dør-til-dør selgere velkommen…innpåslitene mennesker som skal selge både det ene og det andre gode rådet du aldri tar.
Verden vil alltid ha noen ‘dør-til-dør’ selgere, det kan vi ikke komme foruten. Noen må jo leve av det også.
‘Foot in the door’ fenomene kan plutselig få to forskjellige betydninger. Du kan enten la deg lure, eller tenke fort, og slenge døren igjenn.
En kort og grei prosess, hvor samvittigheten forblir urørt.

Til tider, vil mange oppleve at min dør er lukket….ikke som i et vindkast som får fart på en åpen dør, og smeller igjenn.
Døren min er ikke noe mer spesiell en alle andres. Den har ingen vinduer, den har ingen pen dør-banker i messing, og heller ikke et unikt dørhåndtak, verdt å bemerke seg.
Døren er en del av huset, og huset er en del av tomten….tomten er en del av et nabolag.
tomten min skiller seg ikke noe mer ut enn alle andres tomt, her i nabolaget. Faktisk er det ingen som legger mer merke til verken tomten eller døren, når de går forbi. Ikke engang den nye ytterdøren, for et eneste blikk eller kommentar…så vanelig er den..
Når det er kaldt ute, eller dårlig vær, da ser alle hus like ut….alle dører er like stengt.
Det er vår definisjon av ‘kaldt og dårlig vær’ som utgjør fasade-forskjellen i nabolaget.
Det kan like godt være 20 + grader, eller 15 – grader, men bare jeg vet hvor ‘varmt’ er ‘varmt nok’ til å la døren stå åpen.

Jeg er vel og merke ikke edru mens jeg skriver….så det ble kansje ikke helt som jeg hadde sett for meg…metaforen mister mening, og historien blir like inviklet og knotete som mine tanker…jeg strømmer ut i en rettning, for så å vende i motsatt, før du har i det hele tatt begynnt å gå!!!
Totalt kaos, blandet med en befriende følelse av ro, kan være vanskelig å jobbe med!

Peace out!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s