Helsevesnet er….

Standard

<3<3 Jeg er helt frelst med sangen, og den har fått en stor stor plass i mitt hjerte<3<3
Da er det ikke rart jeg måtte dele dette bilde med dere?…bilde er forsåvidt et veldig effektivt trekkplaster til at jeg skal ta en tattovering etterhvert…vi får se…

 

Jeg har mestret noe nytt i dag!! jeg har lest en hel bok, på bare en dag!!! på faktisk bare 4 timer!! jeg er stolt!! men samtidig, trodde jeg mestringsfølelsen ville vært noe mer fristende…klarer jeg ikke å kjenne mestring lengre?? er jeg likegyldig til alt? er det ikke vits å føle mestring, forde livet føles meningsløst? eller har jeg satt lista for høyt? for det er trossalt ikke umennskelig å fullføre 192 sider lettlest materiale, på 4 timer…?? hvertfall ikke ettersom interessen for det er høyt!
Men uansett hva jeg føler ang mestringen eller ikke, legger jeg det på is, og fokuserer på innholde i boken!

Jeg mener å huske jeg hadde en liten tanke om at jeg ville låne boken til psyk. i morra, men jeg tror jeg trekker tilbake det jeg har sagt…
på en måte har jeg lyst å gjøre det, men samtidig, jeg føler at forfatterens tanker blir et for klart speilbilde av mine egne….Hun kjenner meg jo ganske godt, men ikke sååå godt! og hvor godt skal hun egentlig kjenne meg?….det er ikke alt i hele verden jeg vil dele med henne så klart…litt mystisk må jo jeg¨å være….hvorfor skal hun ha rett til å kjenne meg innside out, når jeg ikke vet stort om henne?
Jeg tenker egentlig ikke noe over det, og er ikke »missfornøyd» på noe vis, om at hun vet litt mer om meg, enn jeg vet om henne…det er en grei balanse akkuratt som det er nå…så jeg tror jeg skal holde igjenn boken en liten stund til, for ellers har jeg ikke flere tanker for meg selv lengre…og da vil jeg komme til å irritere meg over ubalansen…
Samtidig gjør det vondt, helt inn til hjerteroten, å vite at det er ikke lenge igjenn før det er takk og farvell…om en uke er det 1 oktober, og da har jeg (med litt flaks) 2 månder igjenn med samtaler hos henne….+/-
Jeg vet ikke hva som er best? avslutte det hele nå, før det faktisk kan bli meget problematisk for meg? slutte mens leken er god?….
Eller forsette helt til siste slutt?….da jeg vet det vil bli ekstremt vanskelig, og følelser og smerter som vil virke uoverkommelig og kansje aldri følt før?…..jeg grøsser bare ved tanken…
Jeg vet jo at en dag er det ikke mer….og det har vi vært tydelige på begge to…det jobber vi liksom mot…for å få denne prossesen til å gå så smertefritt som mulig….men er det egentlig mulig?….det er jo faen ikke det!! jeg kjenner jeg blir nesten irritert og sint inni meg, når jeg tenker tanken høyt…det virker latterlig…akkuratt som hun ikke skjønner hva følelser er? å kunne påstå noe så dumt som at dette går bra, det vil gå bra..??
Jeg vet det vil gå bra….til slutt….så lenge ikke ’til slutt’, er når det er forsent…når det virkelig er slutt….for det kjennes slik ut…
Jeg mener abslutt ikke å krenke psykologen min, på noe som helst måte, å mistenke henne for å være følelsesløs og dum, for at hun kan påstå umenneskelige utsangn….det er bare min kortenkte idioti og ufornuft som taler….men bare 30 sekunder etter jeg tenker det, kommer jeg til min fornuft igjenn…hun er verken dum eller følelsesløs, og det vet jeg! Og det vil alltid gå bra tilslutt! jeg vet det selv! jeg vil komme meg igjennom dette…om det går smertefritt eller ei, jeg vil alltid komme meg igjennom det….jeg har jo klart det i 20 år alt, så hvorfor skulle nå være et unntak?

I mens jeg skriver, blir jeg fasinert av nyhetene på TV2, som tar opp det så omstritte emne om ventetid i psykiatrien….på høytid det nådde tv2 nyheten mener jeg…det var sjokerende statetstikk….men så er sannheten brutal å fordøye også…
Gjennomsnitts ventetid på poliklinisk behandling er 2 månder….og flere venter lengre…
dette gjør meg rasende! både på helsevesnet, og på meg selv!
Jeg føler meg som en snylter i systemet…siden Mars 2012, til Mai 2012, fikk jeg behandling av ytterste særklasse…noe jeg ikke innså…jeg hatet alt, jeg mente jeg ikke trengte det, jeg ønsket jeg ikke hadde hjelpen, jeg var rett og slett bortkjemt…jeg syntes faen meg synn på meg selv for at jeg satt på DPS’n den siste uken i Mai, og ønsket jeg ikke var der…Jeg hadde et snev av selvinnsikt selv på den tiden, og klarte å argumentere for meg, at grunnen til jeg ikke ville være der, var for at jeg opptok plassen til noen andre, som faktisk trenger hjelpen, som faktisk ønsker hjelpen, som faktisk VENTER på hjelpen….jeg må si jeg følte meg rett og slett egoistisk og slem, for at jeg opptok plassen til noen som trengte mye mer enn meg…..
Det er mange månder siden nå…og på de mange måndene, har jeg vokst noe uvirkelig…jeg har en selvinnsikt jeg ikke trodde eksistere i meg…jeg ser tilbake på den tiden, og forstår jo nå…jeg forstår at jeg trengte hjelpen…at jeg fikk alt av tilbud forde jeg faktisk trengte det! jeg forstår det nå…og har gjort opp for meg, for den ufoskammelig oppførselen min på den tiden, og vist dem alt jeg kan vise av takknemmelighet…selvom min takknemmelighet ikke kan måles i ord…den er evig!

Det gjør meg vondt når jeg leser både andre blogger, og artikkler og nyheter, om fler og fler som får avslag på behandling både i døgnpost og i poliklinisk behandling! det skjærer i hjerte….jeg får en sånn øyeblikkelig trang til å reise meg og skrike! gå ut å protestere på politisk nivå…men hva faen hjelper det?…ingen hører uansett….
Nei, jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si…og vet hvertfall ikke hva jeg kan gjøre…det er ikke stort jeg får gjort desverre, så da får jeg bare la det ligge, og ikke la det irritere meg mer enn det må…

Nå sitter jeg å funderer på om jeg skal begynne å pakke inn noen av julegavene og bursdags gavene, siden jeg har kjøpt verden kuleste innpakknings papir EVER!! ikke veldig juleinspirert, men nå er jeg ikke no stor fan av jule lell, og desuten, papiret blir jo bare revet i tusen filler før man i det heletatt har enset hvilken farge papiret er…eller hvem gaven er fra forsåvidt…

Eller så høres egentlig en dusj, og noe mat, og sengen myyyyee mer fristende ut 😛 fader å, klokken er halv 10 alt, hvor i huleste ble det av denne mandagen da??? den jeg gruet meg for skulle bli endeløs og jævelig?? for noe tull!! nå irriterer jeg meg bare over at det ikke er mange timene igjenn 😦
I morgen er en noe uklar dag….jeg vet jeg må ut innen klokken 2, skal jeg rekke hente medisiner selv, og gåååå/sykkle blir det vell, hele veien opp til sykehuset….vi får se….men ellers er det noe usikkert…jeg blir vel for urolig av tanken, at jeg ender opp å dra ut før, bare for å traske rundt i byen og sose, og sikkert ende opp å være 30 min for tidelig ute til timen….bare så jeg skal slippe å føle meg helt svett da jeg sitter der inne…for det er det værste jeg vet!!! må kjøle ned før slike ting..før alt egentlig…:P

Men nå stikker jeg og vandrer litt mellom badet og stuen, mens jeg ennå vurderer gavepakking,eller mat 😛

Natta!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s