Hold meg fast,før jeg løper fra meg selv

Standard

hjelp!!! jeg trenger noen til å holde meg fast, for jeg løper snart fra meg selv….

hjerte jobber og sliter, og kroppen kjemper alt den klarer…jeg føler jeg må ta igjenn meg selv ….

tiden løper fra meg!! jeg skjønner ikke hvor den har blitt av….jeg har sitti på kafe i 6 timer i dag, og pratet med en vennine, og det har vært utrolig koselig, og ikke minst behagelig….så koselig at jeg ikke kunne skjønne hvor tiden hadde blitt av….det er sant det de sier, tida går fort i godt selskap….så alt for fort,at man ikke kan forstå seg på det…jeg klarte å virkelig leve i nuet i 6 timer i dag…det er kansje 6 timer mer en jeg noen gang har klart!! jeg levde så i nuet at jeg glemte jeg skulle få besøk etterpå….da jeg gikk hjemover igjenn, kappløp jeg med hodet…jeg vet ikke hvem som vant tilslutt…det ble delt sisteplass….mens jeg ilte bortover gågate, tenkte jeg på hvor fokusert jeg på omverden…hvor bevisst jeg er på alle rundt meg…at jeg ikke lever i min egen lille bobble liksom…jeg brukte så mye tanker og krefter på det at jeg til slutt havnet i min egen bobble…jeg skulle krysse veien, og tenkte jøss så flink jeg er som klarer å gå å tenke og høre på musikk og samtidig være obs på biler…i det jeg tenkte det,så kjenner jeg at hånden min flytter på seg…jeg hadde da tydeligvis klart å lene meg intil en stor varebil mens jeg skulle være så flink å se etter biler før jeg krysset veien….det jeg ikke fikk med meg var varebilen som begynnte å kjøre rett ved siden av meg…jeg ensa ikke at jeg hadde lent meg til noe…jeg tenkte ikke over at det var noe der…heldigvis for bra reaksjon, ellers hadde jeg hatt en fot mindre å gå på…bilen svingte og jeg følte meg fanget,og trodde den skulle kjøre over meg…eller jeg trodde den skulle velte over meg eller noe…etter det, forsatte jeg å gå, men nå var jeg ennå mere stresset! det kjentes ut som alle mennesker i hele verden gikk mot meg….følte jeg måtte virkelig kjerpe alle sanser og konsentrere meg ekstra godt om å ikke kolidere i den strømmen av mennesker som kom mot meg….men det var ikke mange mennesker, ikke no mer en vanelig…det bare så og føltes slik ut…jeg klarte ikke tenke en tanke ferdig, før neste kom og avbrøt…jeg tenkte litt på hvor jeg går, og at jeg generelt er ute å går…så tenkte jeg på det at jeg skal snart se mamma og pappa, og før jeg omtrent fikk tenkt det, så tenkte jeg på at jeg må løpe hjem for å rekke å få medisiner av hj.syk. …jeg kappløp med både tiden og meg selv….trodde tiden hadde løpt fra meg, og at jeg hadde løpt fra meg selv….helt ut i det blå, blir jeg mer stresset og frustrert,for at følelsene mine lever sitt eget liv…jeg hadde faen meg mer en nok med å greier å komme meg hjem i livet, om jeg ikke også måtte prøve å fårstå hvorfor tårene trillet….

skulle jeg bare legge meg ned nå?skulle jeg bare gi opp…? jeg rakk jo ikke tenke ferdig den tanken før en ny poppet inn i huet, og før jeg visste ord av det hadde jeg klart å komme meg helt hjem…og det med begge armer, og ben i behold…..huet og hjerte hadde løpt i forveien, men ikke hjem til meg…de har løpt et anna sted, og jeg aner ikke hvor jeg skal begynne å lete…

fikk låst opp døra tilslutt, etter en kamp med nøkkelen, og stressa med å rekke å gå på do,og av en eller anna grunn pusse tenna…veldig merkelig…en eller annen form for tvangshandlig jeg har begynnt med i det siste?…når jeg kjenner stresset tar helt over…..jaja, men det er vel ikke den værste jeg kunne gjort.

fikk roa meg ett hakk, og skrudde på pcn, og egentlig bare tenkte hvor i helvete er hj.syk…klokka er jo sikkert snart halv 6, og mamma og pappa skulle komme kvart på 6…og jeg stressa meg sjøl opp….så på klokka at den var ikke mer en 5 på 5….-.-….herreguuud, det var jo jeg som løp fra tida, ikke omvent…

klokka er nå halv 6, og jeg har rukket å fordøye noen tanker, og bearbeidet noen av følelsene som kokte øverst i topplokket…lagt ‘hjemover turen’ bak meg….jeg har viktigere ting å bruke kreftene mine på…jeg hadde, helt til nå i skrivende øyeblikk, kommet over frustrasjonen og angsten og reddselen jeg ble møtt med når Kim ikke tok telefonen….jeg prøvde å ringe Kim på vei hjem, for å kansje dempe alt som foregikk i hodet akkuratt da….lure hodet litt, å få noe annet å tenke på…men jeg ble bare mere stresset, og fortvilet…Kim tok ikke telefonen…den var av….det skjer jo aldri…den er aldri helt av liksom!! ringte igjenn, men like av slått var den….jeg tørte ikke tenke på å ringe moren til Kim…for jeg flyktet unna frykten for at hennes mobil også var av…trengte ikke utsette meg for mer dritt nå….

så jeg satt meg jo ned å begynnte å blogga da, aner fred og ingen fare….så ringer broren til Kim meg…han fikk ikke tak i noen av dem…da fikk jeg bekreftet det jeg var beskymra for gitt….fint det….ikke nok med at jeg skal møte foreldrene min og spise middag med dem om 15 min, men så skal jeg også sitte å beskymre meg for kim og moren….great:)….jess da…

jeg frykter ofte det værste i slike situasjoner, men akkuratt nå vet jeg ikke hva jeg skal frykte…jeg vet ikke om jeg gruer meg mere til å være med mamma og pappa, eller å vente på livstegn fra kim…-.-

jeg vet sannelig ikke….

nei det blir sikkert greit å være med mamma og pappa herregud, det er da vel ikke så ille som jeg (i hodet mitt) skal ha det til…det bare har liksom ikke gått opp for meg at nå skjer det…nå kommer dagen/dagene i dems tilfelle, som jeg visste ville komme, men egentlig kansje håpte ikke skulle….jeg må slutte å tenke så mye…det er ikke sunt!! bortkasta energi å drive å beskymre seg for noe man kansje ikke trenger å beskymre seg for…*krysser fingrene* *bank i bordet*….

kan bli spennende å se om jeg får i meg no mat i dag da….jeg kan ikke skuffe dem…jeg tåler ikke se skuffelsen i øynene dems hvis jeg ikke spiser noe…de synes vel det er ‘stas’ eller hyggelig eller hva man skal kalle det, å gå ut å spise med dattern sin…da er det unødvendig av meg å ikke unne dem den gleden…

jeg kommer vel tilbake med en oppdatering i kveld…

Advertisements

One response »

  1. Føler meg på samme bølgelengde, men jeg har ikke ADHD. Det er noe.. en «erfaring» mennesker i dag enda ikke snakker frivillig om… Det er en kollektiv dissosiasjon i samfunnet i forhold til å forholde seg til det, og snakke om det, og erkjenne at det eksisterer – at det finns..nemlig seksuelle overgrep. Håper du får det bedre etter hvert, at du får hjelp i din situasjon. Det er sååå slitsomt å ha det sånn. Ikke bruk all energi på det…søk hjelp du også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s